Saabye Christensen på sitt beste

STERKT KORT: Lars Saabye Chrstensen. (Foto: Helene J. Spanthus)

En av fjorårets store lesegleder bød Lars Saabye Christensen på, da han slapp første bind av sin trilogi «Byens spor». Nå foreligger bind to, og den innfrir på alle måter de forventningene som forgjengeren skapte.

I det første Byens spor-bind, Ewald og Maj tok Lars Saabye Christensen oss med til etterkrigstidas Oslo og hjem til familien Kristoffersen på Fagerborg. Mens Ewald jobbet i reklamebransjen og ikke sjelden hadde afterhours i baren på Bristol, fikk Maj ansvaret for hjemmet og oppdragelsen av sønnen Jesper og hans lillesøster Stine. Samtidig påtok Maj seg vervet som kasserer i den lokale avdelingen av Røde Kors, som etter beste evne prøvde å lindre den lokale nøden i etterkrigs-Oslo.

Boka varmet og begeistret med sin stemningsfulle og detaljrike skildring av et Oslo som var, men bød også på mengder melankoli og sorg. Ikke minst ved at Ewald ble kreftsyk og døde så altfor ung, slik at Maj ble stående alene med småskolegutten Jesper og lilljenta Stine. Og med et stort savn etter sin avdøde mann.


Lars Saabye Christensen:
Byens spor – Maj

Roman
Cappelen Damm
540 sider

Lengsel og angst

Selv om Ewald ikke er fysisk tilstede i årets bind av Saabye Christensen-trilogien preger han likevel i stor grad boka med undertittelen Maj. Her har handlingen hoppet fram til 1956 og Jesper har begynt på realskolen, Stine tar sine første staplende steg på skolen, mens Maj får tilbud om deltidsjobb i Dek-Rek, reklamebyrået som Ewald jobbet i.

Hun er dyktig og strevsom, og gjør sitt beste for å gi sine barn en god og trygg oppvekst. Sett utenfra mestrer hun denne oppgaven godt, men innad bærer hun på stor tvil og usikkerhet om sin rolle som alenemor. En usikkerhet som vokser proporsjonalt med lengselen etter noe mer, her personifisert gjennom sin talentfulle sønn Jespers pianolærer Enzo Zanetti. Han kan stilne Majs lengsel, men ikke hennes angst.

Parallelt med at vi følger Majs (ifølge omgivelsene ikke alltid like vellykkede) bestrebelser for å oppfylle rollen som ansvarsfull mor, ser vi Jespers famling etter et nytt ståsted i livet. Han er i puberteten, med alt det innebærer. Fra forelskelse til fortvilelse og et komplisert vennskap med barndomskompis Jostein. Egentlig har de ikke lenger så altfor mye felles, den følsomme pianisten og den pengeorienterte slaktersønnen, men de gamle båndene er likevel sterke og vanskelige å klippe over.

Lommekjent

Slik som i fjorårets Byens spor-bok beveger Christensen seg også denne gangen for det meste i strøket han er lommekjent i, Fagerborg, Majorstua og Briskeby. Og han er en mester i å gi bildene fra fortida så mye lukt og farge at de framstår som så levende at denne leseren kunne sverge på at jeg «var der den gangen da», selv om jeg vet at det selvsagt ikke er tilfelle.

Medvirkende til dette er den finstemte poetiske tonen i Saabye Christensens prosa, med hyppig bruk av metaforer som er like originale og vakre som de er malerisk treffende.

«Hjertet henger i en klype på en snor av sjalusi» konstaterer forfatteren når Jespers forhold til ungdomsforelskelsen Trude begynner å skrante, samtidig som pianolærer Zanettis oppvartning av Maj pisker opp mørke, truende skyer i horisonten. En avstand som for Lars Saabye Christensen ofte skildres gjennom tid, enten det handler om det nære i at skolens «friminutt ikke er et minutt, men flere minutter, og de er heller ikke frie. Det er minutter med gjerde rundt». Eller det mer oppgitte «Hele livet handler om å rekke noe annet og det eneste man kommer tidsnok til er døden».

Innsiktsfullt tidsbilde

Saabye Christensen henger årstidene på knagger, mens han dykker ned i de menneskeskjebnene som befolker boka og som gjennom enkelthendelser knyttes sammen og danner et mønster. Et innsiktsfullt tidsbilde som bak de vakre stemningsbildene byr på et melankolsk mørke som etter hvert glir over i savn og sorg. Savn av det man ikke får, sorg over det man har mistet. Og der hovedpersonenes handlinger kanskje ikke styres så mye av deres ønsker som hva de prøver å unnslippe.

Det er en sår bok fylt med vemod over en tid som ble slitt mellom troen på en åpnere framtid og fellesskapets behov for sosial kontroll. Det er Lars Saabye Christensen på hjemmebane. Det er forfatteren på sitt beste.

 

LEIF GJERSTAD

-- annonse --