Det er sommertid, folk er på farten. Hva er den beste, norske reiselitteraturen utgitt i Norge? Svaret kommer på Faktasjekken i NRK P2 lørdag 22. juli. – Kameler måtte slukes, sier paneldeltaker Helge Baardseth.
Lørdag 24. juni gikk startskuddet for programserien Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa på NRK P2. Deltakere i ti ulike panel skal sammen med programleder Hans Olav Brenner i 10 sendinger gjennom sommeren snakke om sakprosaen betydning etter 2. verdenskrig.
Lørdag 22. juli skal det handle om reiseskildringer. Et panel bestående av journalistene Sigri Sandberg og Sverre Tom Radøy, forfatteren Ragnar Kvam og redaktør Helge Baardseth har plukket ut 25 bøker.
Sistnevnte har mange års fartstid som redaktør i magasinet Vagabond, og er nå i sommerhalvåret bestyrer i Locus antikvariat i bokbyen Tvedestrand.
– Hva vil du si er de fremste kriterier som skal oppfylles av en forfatter før en reiseberetning skal kunne omtales som god?
– Forfatteren må ha en historie å fortelle – en opplevelse å fortelle om. Det er vanskelig å skrive om reiser fordi det så lett blir platt. Og fordi mange av oss i dag har reist over hele verden, kjenner mange av stedene godt og er svært kritiske, sier Baardseth.
– Nå er dette en kåring av bøker utgitt etter 2. verdenskrig. Men hvordan er tilfanget av norsk reiselitteratur, historisk sett?
– Holberg skrev jo glimrende om sine reiser, og Vinje skreven herlig bok om sin tur til England – Britland og britane, der han blant annet beskriver revejakt. Så kom Carl Bock med sine to bøker: Templer og Elefanter og Blant hodejegere på Borneo. Og så den lange rekken av polarskildringer. De var både dramatiske og viktige for Norge i forbindelse med nasjonsbygging etter at vi fikk vår selvstendighet. Og de varte lenge: Jeg er født i 1944 og bilder av Nansen og Amundsen hang på mange gutterom under min oppvekst. Nansen og Fram var fremdeles et populært navn på gutteklubbene i Oslo.
– I 1920- og 30-årene var reiseskildringer populære, for folk flest hadde ikke vært i utlandet. Sånn sett dekket de opplevelsesbehovet, men de fungerte også som rene opplysningsbøker. En av mine favoritter var – og er – den dessverre så glemte Georg Wasmuth Sejersted. Bøker som Under Syd-Arabias himmel (1933) og Garib – over Kong Salomos fjell til det utrolige Palestina (1939) var med på å vekke min egen eventyrlyst. Og bøker som Gustav Lous Mohrs: Eventylysten og pengelæns – minder fra trampeliv i Amerika, utgitt i 1924 kom iallfall i fire opplag. Knut Dahls bøker fra Australia var også populære før krigen, for eksempel Blant Australias ville. UNDER krigen kom det ut mye reiselitteratur rett og slett fordi dette var en type bøker som lett gikk igjennom sensuren og fikk papirkvote. Alf B. Bryns Tinder og Banditter kom ut i 1943, for eksempel.
– Var det et vanskelig sorteringsarbeid å komme fram til 25 titler?
– Det var først og fremst interessant, fordi det skapte en ny bevissthet reiselitteratur jeg har lest. Vanskeligheten var å sortere, velge bort bøker for å bli sittende igjen med kun 25. For å si det slik: Noen kameler måtte slukes.
– Og om vi løfter blikket litt: Hva er de tre beste reiseberetningene du har lest, av internasjonale forfattere?
– 1. Det lykkelige Arabia av Thorkild Hansen. Jeg stiller gjerne spørsmålet: Er dette verdens beste reiseberetning? og svarer: ja!
2. Arabian Sands av Wilfred Thesiger (på norsk heter den Bedu) om en reise på den arabiske halvøy. Thesiger var en av verdens siste oppdagere av den gamle skolen.
3. Shackleton av Roland Huntford. Om en av de mest dramatiske reisene/bragdene i internasjonal polarhistorie.
Og hvordan det gikk i kategorien reiseskildringer i programmet Faktasjekken kan du altså høre på NRK P2, lørdag 22. juli klokka 09.03. Reprise søndag 23. juli og onsdag 26. juli, klokka 13.03.
Fra venstre: Ragnar Kvam jr., Hans Olav Brenner, Sigri Sandberg og Helge Baardseth.
