Imponerende parafrase av Dickens flater etterhvert ut på grunn av litt for tydelig budskap.
Barbara Kingsolver er en amerikansk forfatter født i 1955 som fikk Pulitzerprisen for denne romanen i fjor. De som synes tittelen Demon Copperhead minner om Charles Dickens’ David Copperfield har selvfølgelig rett. Kingsolver har tatt utgangspunkt i klassikeren, men flyttet handlingen til det fattige bondelandet i Lee County i Virginia. Personer og sentrale hendelser lar seg lett gjenfinne, og vil underholde alle som kjenner til David Copperfield. Et slikt kjennskap er imidlertid ikke nødvendig.
Tøff start
Demon heter egentlig Damon, men i dette landskapet blir nesten alle navn vridd og snodd. Copperhead er heller ikke hans egentlige etternavn, men et kallenavn han har fått på grunn av sitt røde hår. Faren døde før han ble født, og Demons svært unge mor er alkoholiker og narkoman. Demons venn Maggot bor like ved, sammen med sine besteforeldre. Ingen far her heller, og mor sitter i langtidsfengsel. Demons mor får seg kjæreste: Stoner. Han kjører motorsykkel, har skinnvest uten annet under enn tatoveringer, og vi skjønner fort hvilken vei dette vil gå i hytta i skogsbrynet.
Barbara Kingsolver:
Demon Copperhead
Kagge
636 sider
Kirsti Vogt
Barnevernet må trå til, men fosterfamiliene som er tilgjengelige er bare ute etter det økonomiske tilskuddet. Og eventuelt gratis arbeidskraft. Demon ender opp på gården til tobakksfarmeren Crickson. Selv om han bare er et barn må han her gjøre slitsomt og helsefarlig arbeid. En av de andre guttene på gården har imidlertid klart å ta grep om sin egen situasjon og inngått et lugubert samarbeid med Crickson. Denne Sterling Ford får Demon til å innse at det går an å endre egen status og stilling, uansett utgangspunkt.
En mulighet til normalt liv
Neste fosterfamilie har så elendig økonomi at Demon tvinges til å ta en grusom ekstrajobb med å sortere søppel etter skoletid. Dette stedet skjønner vi senere var en meth lab. Men lykken snur! Hans neste verge blir Winfield, som trener det lokale laget i amerikansk fotball. Han bor sammen med sin datter i en stor villa. Dette er første gang Demon forholder seg til en normal famille, og han går lenge bare og venter på at denne illusjonen skal være over. Men det er den ikke. Winfield ser talent i Demon, og han får prøve seg som fotballspiller mens han går på high school.
På fotballbanen blir Demon i en kamp brutalt taklet og får ødelagt kneet. Mens han håper på å bli kurert får han smertestillende medisiner, og disse fører ham snart ut i avhengighet av opioider. Bedre blir det ikke av at han forelsker seg i Dori som ikke har noen interesser ut over å være dopa. Tilknytningen til den stabile Winfield-familien blir svekket og vi forflyttes til en lang ørkenvandring med destruktiv «festing» og dopbruk. Her dukker personer vi ble kjent med tidligere i romanen også opp på nytt. Sterling Ford, som Damon tidligere så opp til, viser seg å være en kynisk sadist som bruker alt og alle.
- annonse -
Kritikk av legemiddelindustrien
På grunn av den lykkelige slutten i Dickens’ roman vet vi at det ender godt her også, men det fremstår for en stor del som en tilfeldighet − et lykketreff. Kingsolver ønsker å vise hvordan opiopid-skandalen på 90-tallet, særlig knyttet til preparatet Oxycontin, rammet utsatte mennesker. Lee County var av produsenten Purdue Pharma lokalisert som det området med størst «potensial» i hele USA, og det er derfor Kingsolver har valgt å plassere handlingen her. På et overordnet plan ser hun åpenbart en parallell mellom David Copperfields oppvekst i usikkerhet og fattigdom i England tidlig på 1800-tallet og Demon Copperheads prøvelser i et utsatt hillbilly-område oversvømmet av dop på 90-tallet.
Fortellerstemmen til Demon er på samme måte som David Copperfields selvbekreftende med en blanding av humor og kynisme. Demon om moren: «Det jeg ikke husker, er det jeg ikke visste: Hvordan føles det å bli gammel nok til å drikke, og allerede ha vært i AA i tre år?» Den påtvungne og fattigslige intimiteten fanges effektivt opp ved denne beskrivelsen av en tur på Stoners motorsykkel: «…det kom en dag da jeg satt på den sykkelen, klemt mellom han og mamma som ost i en sandwich, og fikk sett tatoveringene på halsen hans mye bedre enn jeg hadde behov for.»
Fortiden som aldri forsvinner
Det er en styrke med Kingsolvers roman at Demons fortellerstemme plasserer oss på innsiden av det samfunnet han lever i. På tross av all dets usikkerhet er det her han føler seg hjemme; dette er den verden han kjenner og hvor han tror han til slutt vil ende opp. Denne magnetiske dragningen mot stedet han kom fra er ikke merkelig: Vi foretrekker det vi kjenner fremfor det ukjente. Så vi holder oss selv fast. I det dette dickenske universet dukker også personer stadig opp på nytt. Nærmest som spøkelser som også prøver å trekke Demon tilbake til det som var.
Kingsolvers grep med å parafrasere personene i David Copperfield fungerer veldig bra. Dickens gotisk-realistiske skikkelser lar seg lett omsette til hillbillylands mørke sider. Men da vi kommer til den lange delen hvor Demon og de fleste han kjenner er på narkokjøret og lite annet, stopper på en måte fortellingen opp. Det er troverdig, men monotont og uten utvikling. På Dickens-manér er romanen på godt over 600 sider, så det er ikke til å komme bort fra at den siste halvdelen falmer i sammenligning med den første.
Vil den stå seg?
Hvorfor fikk romanen Pulitzerprisen? På grunn av det geniale grepet med å parafrasere David Copperfield, men også fordi den tar for seg OxyContin-krisen som fremdeles er et nytt og vedvarende traume i USA: Hvor legemiddelindustrien regelrett spekulerte i å gjøre pasienter avhengige. Men jo nærmere romanen romanen kommer sitt politiske budskap, dess flatere blir den litterært, så vi er usikre på om Demon Copperhead kommer til å bli vurdert like høyt om noen tiår.
Hva med Uriah Heep? Han er selvfølgelig med, og ingen kommer til å være i tvil om hvem han er i Kingsolvers versjon. Et absolutt høydepunkt.
KJETIL KORSLUND
- annonse -
