Prinsesse på prøve

«Herregud, som jeg har savnet SKAM», er tanken som slår meg to sider inn i Drømmeprinsen. For det føles nemlig som å tre inn i nettopp det universet, av ungdommelige intriger og hormonelle avgjørelser, når man leser Randi Fuglehaug og Anne Gunn Halvorsens bokserie. Og det er ment som et stort kompliment.

Randi Fuglehaug og Anne Gunn Halvorsen:
Drømmeprinsen

Barn og ungdom
Aschehoug
208 sider

Drømmeprinsen er andre bok i serien «Halve kongeriket», og tar opp tråden fra Arvingen som endte med en nervepirrende cliffhanger. Det er med andre ord slik at du må ha lest første bok for å henge med i svingene.

Som med SKAM, introduseres det i bok nummer to et nytt perspektiv i historien. I Drømmeprinsen er det kronprinsesse Margrete av Norge som står i sentrum. Og hun skjuler en hemmelighet. Hemmeligheten om hva som skjedde forrige Halloween da hun ble funnet bevisstløs på fest og måtte hasteinnlegges på Rikshospitalet.

Hva som egentlig skjedde får ikke leseren vite med en gang, men gjennom små drypp fra den fatale kvelden danner det seg et bilde av en isdronning som ikke er så kald som alle tror.

Ingen foreldre hjemme

Som med første bok i serien, blir målgruppen tatt på største alvor også i Drømmeprinsen. Selv om det er intriger som nok enkelt kunne vært løst med god gammeldags kommunikasjon, blir det, helt riktig, fremstilt like altoppslukende som problemer gjerne oppleves i ungdomsårene.

Drømmeprinsen er skrevet på målgruppens premisser – totalt strippet for synlig vokseninnflytelse. Noen ungdomsbøker føles som en litt dempet ungdomsfest, som om mamma og pappa sitter i kjellerstuen. I Drømmeprinsen har foreldrene definitivt forlatt huset, og festen raser.

Noen løse tråder

Det er særlig i det språklige at Fuglehaug og Halvorsen skinner. Dialogene virker ikke påtatt, og fraser er tidsriktige og troverdige. Forfatterne er godt oppdatert, og fletter sømløst og uanstrengt popkulturelle referanser og slang inn i teksten.

Det er også kult at forfatterne har inkorporert corona-pandemien, og viser hvordan denne påvirker det sosiale livet i en svært påvirkelig alder. Det får det fiktive universet føles spesielt genuint.

Samtidig er det veldig mye som foregår, og Drømmeprisen grenser til å gape over for mange temaer og sidehistorier. Her skal det touches innom både angst, pandemi, homofili, voldtekt, ubesvart kjærlighet, sjalusi, rusmisbruk, forventningspress, flink pike-syndrom, og så videre. Dette skaper uunngåelig noen løse tråder, som forhåpentligvis blir adressert i neste bok.

Blir en grådig leser

Når både språk og innhold er på plass, blir man en grådig leser. Hvert kapittel av Drømmeprinsen oppleves som en liten firkant av sjokoladen, og mens man spiser den, tenker man bare på at resten av plata skal slukes.

Drømmeprinsen avsluttes med en cliffhanger, som hinter til hva neste bok vil handle om. Og det virker ikke som om vi har et mindre spennende eller aktuelt tema i vente i På tronen – som vil utkomme senere i år. Vi gleder oss til å plukke opp tråden, og forhåpentligvis grådig gyve løs på nok en sjokoladeplate av en bok.

NORA STEENBERG