Polsk hillbillly de luxe

Det finnes en dus, felles forestilling om at nobelprisvinnere er et ork, at bøkene er uinntagelige, en bestemt type fortelling så full av referanser og litterære hemmeligheter at de er et ork for «vanlige» lesere som liker en lineær fortelling med en kvass start, et drama som utvikler seg og en slutt som ender godt eller dårlig, ikke bare fisler ut og er et megetsigende nikk til håndverket av bustehoder med for mange titler innafor skjorta og kun har nedslag i deres uforståelige referanseverden.

Olga Tokarczuk:
Før plogen din over de dødes knokler

Skjønnlitteratur
Gyldendal
291 sider
Oversatt av Julia Wiedlocha

Olga Tokarczuk er Nobelprisvinneren for deg. Fra de siste ti årene stikker hun og Alice Munro seg ut, enda de er vidt forskjellige. Begge våger dette, å rydde bort det som måtte finnes av litterært jåleri og i vår naturalitiske fiksjonstradisjon er dette blitt et heders(be)grep i seg selv.

Polsk hillbilly – og litt «Fargo»

Jeg har lest min del av litteraturen om folk som bor i åsene, i enfoldig utenforskap med bilvrak, oppfinnelser, storslagne psykiske problemer, gruff og truende taushet, blndingsbikkjer og dårlige relasjoner. Hillbillyen, utenformennesket, finnes i alle lands litteratur, men hos Olga Tokarczuk er ikke naboskapet i høylandet inn mot den tsjekkiske grensen så uttafor som hos andre. Landskapene og den naturmessige ugjestmildheten er bare en kulisse for mennesker som forsøker å nærme seg hverandre, og det som knytter dem sammen, er selvsagt døden. Andres død.

Vår forteller, Janina Duszejko, den pensjonerte timelæreren i barneskolen,  bor 500 meter fra («nærmeste nabo») Store Fot, en mann hun aner uråd for siden lyset står på gjennom natten. Hun møter opp der sammen med Duglaus, en annen slags nabo hun har en viss kjærlighet for. Den andre vennen hennes er en fyr hun oversetter poeten Wlliam Blake sammen med. Duszjeko og Duglaus finner Store Fot er død, kvalt av et bein fra kjøtt, muligens rådyr, en slektning av rådyrene som står og glaner i høy snø når menneskene er på vei til å ta seg inn i huset. Et nytt dødsfall. Lensmannens store Toyota terrengbil blir sett ute i gterrenget, lysene er svake, de har stått på en stund. Lensmannen blir funnet død i en brønn rett bak. Våre to hovedpersoner finner også ham. Rundt brønnen er det en spor mengde spor etter hover. Igjen: lys og rådyr.

Dyrenes hevn?

Det blir et mønster av død, men oppklaringen av det er, som i de fleste bøker, bare en bihandling. Det er Janina Duszejkos teorier og tanker og syn på verden samt samspillet mellom de to naboene, som er det interessante. Hun setter horoskoper, hun lefler med at det er naturen som tar hevn over menneskeheten (dyrenes medvirkning i dødsfallene) etter tusener av år med utbytting. Og hun skriver friske brev til yndighetene om sine teorier.

Politiarbeidet, karakteren, spredtboheten og tonen – det minner ikke så rent lite om Fargo – brødrene Cohens originale spillefilm.

Øko- og idéroman

Så midt oppe i den materielle elendigheten, de til tider miserable vilkårene for eksistens, trer rissene av en øke- og idéroman frem. Kanskje det er nettopp derfor den trer fem? Menneskene har akseptert sin tilværelse og plass i den, de har tid til å gå der og pusle og sysle med tanker, teorier. Det er ikke ulikt en waldensk forestilling om at naturens ro og velde gir mennesket åndelig næring. Hun går følelsesmessig hardt inn i episodene der livet ikke er vernet, hva som styrer og beskytter det og hun sysler med astrologi. Janina Duszejko mener astrologi nå til dags er det samme som sosiibiologi (studien av adferd hos dyr) en gang var. Astrologien blir en nøkkel til å løse drapene, men på en litt annen måte enn fru Duszejko hadde tenkt seg.

Om man drar fru Duszejkos hevnteori enda litt lenger i et fremtidsperspektiv: Kanskje er det slik, mener hun, at man må gjenskape dyrearter når menneskene har tatt livet av dem alle. Derfor samler hun på hår, bein og vev fra de døde. Hun er knoklenes arkivar og hun står midt oppe i kriminalsaken, i utryggheten, i alle drapene som etterforskes.

Olga Tokarczuk er en frodig forfatter og det er en krattskog av en bok som kommer ut på norsk uken etter at Nobelprisen i litteratur ble forkynt. Oversetter Julia Wiedlocha pakker den inn i et rikt og variert språk og det er solid patina over språket når substantivene har stor bokstav, men ikke alle, bare de fru Duszejko mener er viktig. Det er hennes roman.

VIDAR KVALSHAUG