Petrokratiet – klima eller olje?

Annet Karin Sæther Foto: Maja Hattvang

- Ønsker du å ha en mening om utviklingen i landets største næring, skal du lese Anne Karin Sæthers bok, skriver vår anmelder Anders Neraal om "De beste intensjoner"

Året er relativt ungt, men allerede nå har vi fått en av årets viktigste bøker innen norsk sakprosa. Etter å ha lest Anne Karin Sæthers De beste intensjoner – Oljelandet i klimakampen blir jeg rammet av akutt avmakt. Petrokratiet boken sobert og klinisk avkler, er en fasettert stat i staten. De nære forbindelsene mellom Olje- og energidepartementet og Statoil ville i andre land blitt karakterisert og vurdert til å tendere mot det korrupte. Men i Norge freder både presse og politikere ukulturen. Harangen er enkel: – Oljen tilfører landet ufattelig mye penger.

 

Elefanten i rommet

Man kan ikke annet enn å beundre det nitide og møysommelige arbeidet forfatteren har pløyd ned mellom permene. Litteratur- og notelisten er alene på nitti sider. Sæther takker både Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for støtte. «Uten disse ville det ikke blitt noen bok». Samtidig må man spørre seg hvorfor et land med årlige oljeinvesteringer på rundt regnet 200 milliarder og 8000 milliarder på bok, ikke har råd til å sette av noen få hundre millioner til å føre et kritisk oppsyn med elefanten i rommet. Til tider kan det virke som om en nødvendig balansering av den allmektige oljenæringen er overlatt idealister som i Natur og Ungdom. Dette triste faktum omhandles også av boka.

 

Bukken og havresekken

Anne Karin Sæther (f. 1975) tar oss først til syttitallet da eventyret starter. Velmenende politikere, ikke minst Trygve Bratteli, legger seg i selen for å skape et system som gir samfunnet kontroll over den enorme formuen under havbunnen. Intensjonene er de aller beste og man lykkes til stor grad i å bevare verdiene til fellesskapets beste, herav mye av grunnlaget for boktittelen. Stort sett er det tverrpolitisk enighet, men kontroverser oppstår når Arbeiderpartiet vil legge mye makt i hendene på det nyopprettete statlige oljeselskapet Statoil, hvor partiet selvsagt har plassert sine folk i de fleste sentrale posisjonene. Kåre Willochs senere statssekretær, Terje Osmundsen, skriver tidlig på åttitallet boka Gjøkungen: skal Statoil styre Norge? I 1984 gjennomfører Høyre-regjeringen en vingeklipping av Statoil. Halvparten av konsernets pengestrøm blir nå ført direkte inn i statskassen, slik at bukken ikke får passe hele havresekken.

 

Den nye ordboka

I de første tiårene av oljeeventyret er ambisjonene å få til et moderat utvinningstempo. Så sent som i 1988, ett år etter Brundtland-kommisjonens FN-rapport om «bærekraftig utvikling», fattet Stortinget vedtak om et investeringstak på 25 milliarder kroner. Fem år senere er investeringene i oljeindustrien godt over det doble. De senere årene har investeringene ligget nesten ti ganger høyere, mens klimagassutslippene fra olje- og gassutvikling i Norge er fordoblet. – Nå må vi kjøre på litt, sier imidlertid dagens olje- og energiminister Terje Søviknes, og utlyser rekordmange leteblokker i Barentshavet.


Anne Karin Sæther:
De beste intensjoner – Oljelandet i klimakampen

Sakprosa
Cappelen Damm
512 sider

Hjemme møter oljenæringen fint lite motstand, men internasjonalt har Norge problemer. Samtidig som vi «gasser på» vil vi politisk framstå som et foregangsland hva gjelder klimatiltak.

Hvordan politikerne og bransjen forsøker å balansere disse uforenelige hensynene er bokas hovedanliggende. Sæther må ty til George Orwells bok 1984 der karakteren Syme har som jobb å oppdatere «den nye ordboka». Alle ord skal være enkle og positivt ladet. Ordet «bra» beholdes, mens ord som dårlig, elendig og forferdelig strykes.

 

Spinndoktorenes inntog

Med Statoil som nav hentes spinndoktorene inn. Statoil har redusert antall ansatte i kommunikasjonsavdelingen, men fortsatt teller staben 160 ansatte – nesten like mange som de norske miljøorganisasjonene totalt har i arbeid. I tillegg kjøpes det tjenester fra McCann, Try; Gambit HK, First House, Geelmuyden Kise – bare for å nevne noen. Sæther anslår kostnadene for Statoils kommunikasjonsarbeid til et sted mellom 500 millioner og en milliard kroner i året. Mye av disse pengene går med til lobbyvirksomhet rettet mot sin kontrollerende eier, den norske staten. Hovedbudskapet er likevel enkelt: Å snekre sannhet av at norsk olje- og gass er mer miljøvennlig enn konkurrentene.

Legg til sentrale politikere som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, lederen av Norsk olje og gass (tidligere Oljeindustriens Landsforening), og oljeinvestor Ola Borten Moe. Videre at Statoil-sjefen Helge Lund i Jens Stoltenbergs statsministertid kunne spasere direkte inn til Jens uten å måtte gå via Olje- og Energidepartementet. At det eksisterer en hemmelig (uformell) «oljegruppe» innen Arbeiderpartiet, og at det på et tidspunkt viste seg at 26 ansatte i Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet jobbet med konkrete Statoil-saker, samtidig som de hadde betydelige aksjeposter i samme selskap.

 

Norsk heroin?

Børsverdien av Statoil-konsernet ligger i underkant av 500 milliarder kroner, to tredjedeler av selskapet kontrolleres av Staten. De siste årene har selskapet tatt store nedskrivninger. Hele 75 milliarder kroner er tapt på spekulative og miljø-ødeleggende investeringer i oljesand og oljeskifer. Stadig flere økonomer stiller spørsmålstegn ved kongerikets økonomiske eksponering mot fossile energikilder. Statoils «informasjonsarbeid» bærer likevel frukter: Femti prosent av nordmenn tror at velferdsstaten avhenger av oljeboring i nord.  Den kjente finansmannen Johan H. Andersen sier det slik: – Oljepengene var Norges lykkepille. Nå ligner det mer på heroin.

Ønsker du å ha en mening om utviklingen i landets største næring, skal du lese Anne Karin Sæthers bok. Er du politisk interessert: ditto. På en stillferdig og godt dokumentert måte varsler boka behovet for å tenke nytt – før det er for sent. Kred til Kulturrådet som allerede har kjøpt boken inn til landets biblioteker. Kan vi håpe på at også konsernledelsen i Statoil koster på seg et antall?

Helt til slutt en blomst til designer Eivind Stoud Platou som har utformet en innertier av et omslag. Sjekk selv under smussomslaget i bokhandelen.

 

ANDERS NERAAL

 

Hovedfoto: Maja Hattvang/Cappelen Damm