Hun visste knapt at de fantes. Men nå har Henninge Torp Bie skrevet bok om Norges villbier, og hvordan de surrer rundt på hennes favorittøy.
– Boken min handler om to ting: Norges villbier og en øy fra april til september. Dette er forresten den kanskje vakreste øya i Norge. Den heter Eløen, og mine besteforeldre har sommerhus der.
Henninge Torp Bie:
Bienes verden – om villbier og en sommerøy
Kagge forlag
238 sider
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Jeg tilbrakte en sommer på Eløen for å studere pollinering av engtjæreblom i forbindelse med min mastergrad. Timer i blomsterengen gjorde at jeg i stadig større grad la merke til naturen rundt meg: Hvordan øya endret seg med vind, vær og årstider, hvordan blomsterplantene utviklet seg fra rosett til frø, hvordan ulike humler oppførte seg, hvilke fugler som fløy og hvordan de sang. Etterhvert begynte jeg også å oppdage en rekke bier jeg ikke ante hva var. Alt jeg visste var at de ikke var humler eller honningbier. Jeg leste, lette og lærte meg mye om villbier – samtidig som jeg fikk inntrykket av at det var lite «tilgjengelig» informasjon om dem i Norge. Historiene til de ulike biene – artenes varierende flyvetid, blomsterpreferanse, habitat, paringsstrategi, reirstrategi med mer – var så interessante at jeg mente de fortjente å bli fortalt. For om jeg hadde liten kunnskap om norske villbier, var det sikkert flere i liknende situasjon. Så jeg søkte om stipend for å skrive en bok om norske villbier, og fikk det innvilget.
– Har du alltid hatt en forfatterdrøm?
– Om ikke alltid, så har jeg i alle fall veldig lenge båret på en forfatterdrøm. Minst siden jeg gikk på barneskolen. Da var planen å skrive noveller om jenter med gyllene lokker og rampete ponnier – jeg tror jeg har påbegynt minst tyve slike håndskrevne verk. Det var likevel først under masterstudiet at jeg fikk øynene opp for å skrive om natur – det jeg elsker og kan noe om. Koble fortelling og vitenskap – det ble drømmen.
– Hvordan føltes det å endelig kunne kalle seg selv forfatter?
– Det føles helt fantastisk! Jeg har holdt på lenge med denne boken. Det er vel fire år siden jeg fikk stipendet, og mange ganger har jeg tvilt på at den noen kom til å bli ferdig. Og om den skulle bli ferdig – om noen kom til å ville gi den ut. Det føles helt supert at alle timene med grubling endte med et håndfast resultat.
– Hva leser du helst selv?
– Jeg aner ikke hva sjangeren heter, men «hverdagslige, vakre romaner» som klarer å fange sanser og natur, og gjerne mennesket oppi det hele. Jeg elsker Knausgård og jeg elsker Jon Kalman Stefansson. Jeg elsker diktene til Hans Børli og essayene til Tove Jansson. Jeg synes også biologen Fredrik Sjöberg skriver knakende godt. Når det kommer til populærvitenskap, ble jeg veldig inspirert av bøkene til humleforsker Dave Goulsen. I tillegg kommer en hel haug med klassikere, hovedsakelig skjønnlitteratur. Jeg leser hver eneste kveld, og på alle togturer. Best er de tekstene som setter ord på følelser man ikke engang visste man hadde før man leser dem. Tove Jansson er fantastisk slik.
– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Det beste skrivetipset er at for å kunne skrive ekte, med hjerte, må du selv oppleve det du vil skrive om. Vil du for eksempel skrive om en sommermorgen i skogen, må du først være i den. Om ikke blir teksten påtatt. Ordene døde. Nei, du må sitte der, i sommerskogen, med alle sansene dine på; lukte luktene, føle temperaturen, høre fuglene, beskrive strålene mellom furunåler når solen står opp inni deg, mens du ser det. Først da blir ordene levende. Selv den tilsynelatende minste opplevelse, som å våkne en morgen i november og kjenne lukten av din datters pust ved siden av deg i sengen, kan skrives veldig stor og romme mye.
I min erfaring skjer det ofte motsatt. Istedenfor at man oppsøker skrivesituasjoner, opplever man uventet noe stort (en spesiell fugls skrik eller en juninatt i kano eller en voldsom forelskelse eller noe i den dur) – og ordene kommer liksom rennende av seg selv.
Egentlig passer et av Hans Børlis dikt, ord til meg sjøl 2, perfekt her:
Sett deg aldri til å skrive
med kaldt hjerte
begå ikke voldtekt mot ordene
Du må øve deg i tålmod,
lære deg å vente, vente
selv om du synes hjertet
bunnfryser i deg, vente
mens angsten herjer deg
Som en drankers abstinens, vente
Til tiden endelig er inne
og diktet melder seg
så uventet og overrumplende at
du nesten med motvilje griper etter
kulepennen
Det diktet har spart meg for mange prokrastineringstimer og mye død tekst.
– Beskriv din skriverutine?
– Skriverutinen min henger jo litt sammen med delen over, altså å ikke sette seg til å skrive med kaldt hjerte. Det vil si – det spørs i hvilken del av skriveprosessen jeg er. Om det er flytsonen, for å produsere uarbeidet tekst, begynner jeg med å gå en tur. Jeg observerer hva jeg ser, og når (om) en setning dukker opp, griper jeg den.
Dette kan naturligvis skje andre steder enn på tur, midt på natten virker for eksempel å være et høydepunkt for slike super-setninger. Det gjelder å ha penn og papir rede til enhver tid. Ved neste ledige anledning, vel og merke når hjertet er varmt, skriver jeg ut fra den setningen.
Når det kommer til korrigeringsfasen, pleier jeg å gå en tur først der og (jeg går alltid en morgentur, for å ta inn dagen før sinnet blir «besudlet» av gjøremål) – også lage noe deilig, varmt å drikke. Kaffe med en blanding av havremelk og helmelk er knall. Også setter jeg meg ned og bare begynner.
– Hvilke bøker gleder du deg selv til å lese i år?
– Jeg er veldig usikker på hvilke jeg skal lese nå, er nettopp ferdig med alle av Kalmansson. Vente på at han skriver en ny, kanskje. Lese «Flicka» på nytt i sommer og drømme om hesten jeg engang skal få.
– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?
– Jeg håper at leserne blir ivrige på å gå ut i naturen og trekke den inn med alle sanser, og at interessen for artskunnskap og nærnatur øker. At den bidrar til den kunsten det er å få mye ut av lite.
– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?
– Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å skrive en til bok. Men etter å ha vært på øya nå i våres, dukket en helt nydelig idé opp. Jeg forsøker å legge ideen fra meg – jeg venter mitt barn nummer to når som helst nå, og vil egentlig helst ta en doktorgrad i økologi når permisjonen er over – men denne ideen er veldig insisterende og dukker opp igjen og igjen, hele tiden.
