Virkeligheten som ligger i uvirkelige livssituasjoner og gjentatt virkelighetsflukt, slik oppsummerer Nikolai Torgersen sin egen kritikerroste debutroman.
Nikolai Torgersen (f. 1990, Oslo) er først og fremst kjent som billedkunstner, og jobber med maling, tegning og skulptur. I forrige uke debuterte han med romanen «Gater jeg har levd», en mørk oppvekstskildring som har fått strålende kritikker i landes største medier.
Nikolai Torgersen:
Gater jeg har levd
Aschehoug
208 sider
– Kort fortalt: hva handler boken din om?
– Boka er en fortelling om livets brutalitet og kompleksitet, tenker jeg. Det pekes naturligvis ofte på oppvekstskildringene jeg skriver om, om fattigdom, rusbruk, sykdom, død, skam, utenforskap, og boka inneholder definitivt en stor del av det, men jeg sliter litt med å oppsummere boka på den måten selv. For meg handler den om selvransakelse og forsøksvis ærlighet, kanskje først og fremst. Det er virkelighetslitteratur det her, og virkeligheten som ligger i uvirkelige livssituasjoner og gjentatt virkelighetsflukt er et godt utgangspunkt for analyse, syns jeg.
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken? Hvor kom inspirasjonen fra?
– Som med alle prosjektene mine, så vokser det alltid ut fra intuisjon og indre behov. Med bildene mine, eller som nå, med boka mi, så er det behov for korrigering av et eller annet som driver meg. «Inspirasjon» og «kreativitet» er to ord som ofte dukker opp i forbindelse med det å lage ting, men det er ikke ord jeg bruker. Den dagen jeg føler jeg trenger inspirasjon for å lage noe, er jeg ferdig med å lage ting.
– Har du alltid hatt en forfatterdrøm?
– Boka som format og tekst som verktøy for tenkning har alltid vært interessant, syns jeg, men jeg har aldri tenkt på det som en drøm.
– Hvordan føltes det å kunne kalle seg selv forfatter?
– Jeg har tilgode å kalle meg selv forfatter, jeg tenker mer på det som en gren av kunstnerskapet mitt, hvor det å lage ting i alle mulige former er det som står sterkest.
– Hva er forskjellen på å få oppmerksomhet for din kunst og det å være aktuell med en bok?
– Rammene er jo ganske like. Den umiddelbare forskjellen er kanskje terningkast i de største avisene. Det får man sjeldent tildelt etter kunstutstillinger.
– Hva leser du helst selv?
– Jeg trekkes ofte mot virkelighetslitteraturen. Ikke nødvendigvis fordi historiene trenger å være basert på virkelighet for å ha noe verdi, men fordi man kommer så nær det grunnleggende i mennesket når man ser inn i seg selv. Men jeg er i teorien åpen for alt.
– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Ikke prøv så hardt
– Beskriv din skriverutine?
– Det er viktig å starte tidlig syns jeg, klokka 07 kanskje, helst uten å si, tenke, høre eller gjøre noe som helst først. Så skriver jeg gjerne 3-4 timer før jeg spiser litt og skriver 3-4 timer til. Etter det blir det bare rot. Fra 21.00 til 01.00 er kanskje den beste tiden i løpet av døgnet, men det er ikke alltid jeg benytter meg av de timene.
– Hvilke andre debutromaner/bøker gleder du deg selv til å lese i år?
– Jeg prøver å ikke lese så mye mens jeg skriver. Det har en tendens til å forstyrre meg litt. Så jeg har avbrutt lesingen av hvert fall fem bøker det siste halvåret som jeg gleder meg til å ta opp igjen. Så er det så mye annet som står på leselista som jeg også må gjennom før jeg kan legge til nye utgivelser, så det spørs om jeg rekker gjennom noe nytt før det har blitt 2026.
– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?
– Jeg ønsker alltid en korrigering, tenker jeg. Hovedsaklig for min egen del, men det gir mening for meg når andre forteller om det samme. Stort og smått. Verden trenger ikke være som den er, det er alltid mulig å endre på ting som ikke gir mening, tenker jeg.
– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?
– Jeg åpna et nytt dokument for en måned siden og skrev noen setninger, men det er ingen konkrete planer helt enda. Det må komme naturlig. Men jeg tenker jo at siste setningen i boka sier noe om det uforløste som er motivasjonen bak skrivingen.
