– Kampen blir ikke vunnet med en enkelt-manifestasjon for Charlie Hebdo. Den blir vunnet eller tapt i arbeidet og vurderingene vi gjør hver dag, sier Flemming Rose.
– Det er et slående paradoks at en som er så brennende opptatt av friheten og dens forutsetninger, befinner seg i et slags mobilt fengsel på grunn av trusler fra ekstremister. Flemming Rose har betalt en høy pris for de viktige diskusjonene han har skapt, sier Knut Olav Åmås.
– En milepæl for det åpne forlagshuset, sa Cappelen Damms konsernsjef Tom Harald Jenssen. Sommeren 2011 utga han Flemming Roses bok Taushetens tyranni. I går, nesten fem år senere, var det klart for ny Rose-utgivelse: Hymne til friheten. Om Europa 10 år etter karikaturstriden, med fornyet aktualitet gjennom angrepene på Charlie Hebdo og synagogen i København. Har selvsensur og frykt overtatt for troen på den frie ytring?
Et stykke på vei: Ja, skal vi tro Fritt Ord-sjef Knut Olav Åmås, som innledet under gårsdagens arrangement i Cappelen Damms kjeller – med nettopp Fritt Ord som støttespiller:
– Mitt inntrykk er at vi har fått en sterkere prinsipiell forståelse for ytringsfriheten, men at det i praksis er så som så – fordi frykt og selvsensur har bredt seg, sa Åmås, som kunne melde om en markant og gledelig forskyvning i den norske befolkningen: – I en meningsmåling vinteren 2006 var 2/3 av det norske folk imot karikaturpublisering. Snaue ti år senere er 2/3 for samme type publisering av religionskritiske karikaturer.
KNUT OLAV ÅMÅS: – Frykt og selvsensur har bredt seg.
«Alle verdidiskusjoners mor»
Åmås siterte fra et intervju han selv hadde hatt med Flemming Rose for Aftenposten i 2010, som han mente oppsummerte karikaturstriden man sto oppe i: – «Karikaturstriden er blitt alle verdidiskusjoners mor. Den handler om å leve i et liberalt demokrati i rask endring. Konfrontasjoner og polarisering er ønskelig i et åpent samfunn, de forhindrer vold.» Det slike uttalelser som gjør at jeg mener Flemming Rose muligens er en av de klokeste og mest kritisk reflekterende avisredaktører jeg har hørt noen gang, med fare for å høres pompøs ut. En av Roses viktigste innsikter er; at for å takle et mer mangfoldig kulturelt samfunn må vi øke friheten – ikke redusere den for å takle motsetningene eller skape en falsk samfunnsro.
Et vannskille
– Publiseringen av tegningene representerer et vannskille i europeisk kulturdebatt og et vesentlig punkt i vår nye publiseringshistorie, sa Anders Heger, da han innledet sin samtale med Flemming Rose, og spurte så:
– For deg personlig er det et høydramatisk punkt, en livsdreining som kostet deg mye. Det er nesten umulig å ikke spørre: Har du angret noen gang?
– Nei, det har jeg ikke. Som Søren Kierkegaard sa: Man lever livene forlengs og forstår dem baklengs. I noen situasjoner gir det mening å si at man angrer, hvis man har «syndet» og gjort noe man mener er virkelig galt. Jeg har normalt ikke problemer med å erkjenne mine feil, svarte Flemming Rose, og la til: – Man kan dele dette i to. Først: Resonnementet for hvorfor vi bestilte og publiserte tegningene henger fremdeles på greip. Jeg synes fremdeles det var en god idé. Dernest: Konsekvensene, som handler mye om etterrasjonalisering. Ingen hadde kunne forutsi hva som skjedde. Det har vært publisert Muhammed-tegninger tidligere, uten at det har fått konsekvenser. Ingen tegning er et menneskeliv verdt, det tror jeg de fleste mennesker med fornuften i behold vil mene.
ANDERS HEGER: – Et vannskille.
– En fundamental verdi
– Hvis du som redaktør bøyer deg for truslene, intimideringen og volden: Hvilke konsekvenser vil så det få? Og hvis du ikke bøyer deg, har det også noen konsekvenser. Så det er virkelig et dilemma, hvor den enkelte redaktør, samfunnsborger og publisist selv må gjøre opp dette med seg selv, sier Flemming Rose, som har bedrevet atskillig selvransakelse de senere år: – Under arbeidet med Taushetens tyranni leste jeg og funderte mye, for å forstå kulturer og for å forstå meg selv. I forhold til mine verdier ga det mening å publisere. Truslene og intimideringen har ikke ført til at jeg har angret og jeg har heller ikke begynt å bøye av i forhold til mitt syn på ytringsfriheten som en helt fundamental verdi.
På dødslister
Han kunne ei nekte for at prinsippfastheten har hatt en høy pris:
– Det er klart det har hatt noen omkostninger. Selvfølgelig drømmer jeg om den dagen da jeg kan gå i svømmehallen med mine barnebarn, uten livvakter. Eller gå en tur i parken eller på supermarked uten livvakter, sa Rose og skyndte seg å legge til: – Jeg har utmerkede livvakter, men det er likevel en invasjon av mitt privatliv. Jeg håpet lenge at det ville gå over med tiden, men etter Charlie Hebdo erkjente jeg definitivt, og kanskje litt naivt sent, at jeg kommer til å måtte leve med en sikkerhetsutfordring resten av livet. Selv om denne periodevis vil variere, må jeg ta hensyn til det faktum at jeg står på en Al Qaida-dødsliste og IS-dødsliste og at det for mange muslimer ville bli betraktet som noe fantastisk hvis det skulle lykkes dem å slå meg i hjel. Utfordringen for meg er å leve mitt liv som om livvaktene mine ikke er der – og å ikke la det påvirke meninger, tankeprosesser eller beslutninger.
Frykt og skyggeforklaringer
– Andre medier hadde gjerne to forklaringer på hvorfor de ikke publiserte tegningene. Den ene var at «vi vet hvordan tegningene ser ut». Vel, jeg vet også hvordan Erna Solberg ser ut, jeg vet også hvordan Barack Obama ser ut, men hver gang Aftenposten har en ny artikkel om dem, har de også et foto. Det andre populære argumentet var: «Det er jo ingen grunn til å krenke, vi vet at tegningene blir opplevet som krenkende.», sier Flemming Rose. – Slike skyggeforklaringer enormt farlige. Vi skaper en situasjon hvor man ikke identifiserer frykten. Vi finner erstatninger for ikke å se frykten i øynene, fordi det ikke er heroisk å være redd – særlig når det er snakk om en frykt man ikke er stolt av.
«Diana moment»
Det skjedde vel en påfallende utvikling fra Jyllands-Posten og frem til Charlie Hebdo? Den første og umiddelbare reaksjon, både i Danmark og Norge, var at man avisene umiddelbart publiserte tegningene for å nøytralisere, spurte Anders Heger.
– Ikke alle gjorde det. Det var kun noen aviser og kun et utvalg av tegningene. Kampen blir ikke vunnet med en enkelt-manifestasjon for Charlie Hebdo, den blir vunnet eller tapt i det daglige redaksjonelle arbeidet – med de beslutninger redaktører og journalister treffer fra dag til dag, sa Flemming Rose. – Da jeg så reaksjonene etter Charlie Hebdo-angrepet, var jeg redd for at dette var et «Diana moment», hvor hele verden reagerte som om de hadde mistet en nær slektning. Det hel virket litt bisart. Jeg synes jeg så noe av det samme i Charlie Hebdo-reaksjonene. Det var kanskje mer et uttrykk for sorg og sjokk, forferdelse og fordømmelse av volden, enn en støtte til Charlie Hebdo.
«Dette tør vi ikke»
– Hva vi dessverre opplevde etter Charlie Hebdo, var at franske museer, teatre og forlag begynte å pålegge seg selvsensur. En gruppe intellektuelle argumenterte for at Taushetens tyranni burde bli utgitt i Frankrike. En kjent fransk forlegger forsøkte å samle en gruppe forlag som kunne utgi boken sammen, slik at ansvaret ikke ble plassert hos ett enkelt forlag. Det viste seg å være umulig. Svaret var: Dette tør vi ikke. Og dette var altså etter Charlie Hebdo. Det er et stort forræderi mot Charlie Hebdos ettermæle, hvis vår holdning er at disse menneskene ikke døde forgjeves, sier Rose.
FLEMMING ROSE: – Må være ærlige om frykten.
– Uskreven blasfemilov
– Det er ingen europeiske medier i dag som publiserer Muhammed-tegninger, med unntak av Charlie Hebdo. I så måte har Europa en uskreven blasfemilov, sier Flemming Rose, som får assosiasjoner til sin tid som korrespondenttid i østblokken:
– Jeg kunne aldri i min villeste fantasi forestille meg at jeg igjen skulle oppleve den fryktkulturen jeg hadde sett i Sovjetunionen, og som var fullstendig sentral i å kunne holde på et fullstendig undertrykkende politisk system. Det var en frykt som borgerne selv internaliserte. Styresmaktene trengte ikke å ha mange innesperret. Vi snakker kanskje om noe slikt som 300 aktive dissidenter av en befolkning på 300 mill. Simpelthen fordi en intimidert og internalisert befolkning trakk opp grensene. Nå er hele Europa internalisert. Jeg ser trekk av fryktsamfunnets mekanismer i mediebransjen både i Danmark og andre steder i Europa. Derfor er budskapet i lederen i Jyllands-Posten viktig: Man må være ærlige om sine bekymringer.
Følte seg alene
– Hva hadde skjedd hvis alle toneangivende medier i Europa og USA hadde reagert annerledes, hvis alle hadde trykket?
– Jeg tror at verken Jyllands-Posten eller Charlie Hebdo hadde noe behov for at andre medier trykket tegningene i solidaritet med dem. Men: Alle medier hadde et problem med ikke å trykke tegningen som en del av dokumentasjonen under dekningen av krisen, sier Flemming Rose. – De har et uttrykk i amerikansk presse: «Publication is not endorsement». Det at man trykker noe, betyr ikke at man er enig eller bifaller det. Her var det mange medier som sviktet i sin forpliktelse til å publisere relevant nyhetsmateriale. Ingen kan hevde at stormen rundt karikaturene eller angrepet mot Charlie Hebdo ikke var relevant nyhetsmateriale. Jeg tror nok at toppfolkene i Jyllands-Posten følte seg alene og latt i stikken av store, internasjonale mediekonsern.
Hovedbilde: MED LIVVAKT: Flemming Rose (Foto: Cappelen Damm)
