Om barns behov for uavbrutt tid og lek – tid uten tidspress

Anne Aanensen Randøy (f.1963) bor i Kristiansand. Randøy er utdannet barnehagelærer og spesialpedagog, og jobber for tiden som pedagog i Lindtjønn FUS barnehage. God tid (Gyldendal) er hennes debut som barnebokforfatter.

– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?

– Boka God tid ble til fordi jeg var opptatt av barns behov for uavbrutt tid og lek, og til å bare være sammen med de aller nærmeste, tid uten tidspress. Ja, god tid.

– Vi bruker ofte begreper som «har ikke tid», «dårlig tid» og «god tid», og barn må i stor grad forholde seg til dette. Barn og unge har et annet forhold til tid enn oss som er i jobb/ midt i livet. De er ikke styrt av tiden, som oss andre. De har god tid.

– Historien bygde seg opp mens jeg skrev, det ble en historie om Maren som går ut og inn av lek, som barn ofte gjør, og om hennes lengsel etter å være med mamma, og hennes observasjoner rundt mammas travelhet. Spesielt dette med mobilen til mamma, hvordan den kommer i veien for den gode tiden, kvalitetstiden.

– Jeg ville ikke moralisere eller gi dårlig samvittighet til foreldre som har mer enn nok å tenke på. Jeg vil bare løfte frem dilemmaet, for å belyse det og gi foreldre og barn en mulighet til å bedre forstå hverandre. Kanskje boka kan åpne opp for en viktig prat om hvordan vi har det/ ønsker å ha det i livene våre.

– Tre barnebok-favoritter:

– Papa, please get the moon for me av Eric Carle, løfter frem fantasiens kraft, selv når ting er umulig. Det er egentlig en ganske filosofisk bok, hvor barn kan fatte så mye de er modne for å fatte, noe som jo varierer. Og den slutter så fint.

– Odd er et egg av Lisa Aisato. Den er klok og tankevekkende, og konkretiserer både den voksnes overbeskyttelse av barnet, og ensomheten i å være annerledes. Utviklingen Odd går gjennom, fra rått til kokt egg, er helt herlig.

– Neikob og Jakob av Kari Stai er veldig morsomme. Å snu litt på begreper og ord er gøy for barn og voksne, og karakterene er så gjenkjennelige og tydelige. Handlingen i bøkene er morsom og spennende.

– Sjekk ut:

– Mimbo Jambo og den lange vinteren av danske Jakob Martin Strid. En veldig kreativ og morsom bok om våren som ikke vil komme. Et tema som mange i landet vårt kan identifisere seg med, og her er det mye kreativitet og humor tross kulde og oppgitthet.

– Hvordan jobber du?

– Jeg må ha god tid, hehe. Og det innebefatter at ingen må mase på meg, i hvert fall ikke i den fasen hvor historien skal formes.

– Jeg skrev min første bok i København, hvor vi bodde i et halvt år. Da satt jeg mye på kafé og skrev, det var deilig å sitte og skrive med lyden av espressomaskinen og dansk mumling i bakgrunnen.

– Jeg har gjerne en grunnidé, noe jeg brenner for, noe jeg vil ha frem. Ofte er det en sterk opplevelse, noe som satte seg i meg. Så begynner jeg å skrive, og personer og handling jobber seg frem etter hvert. Noen ganger er det lett, og historien bare kommer fiks ferdig, andre ganger må jeg skrive om mange ganger.

– Din egen favorittillustrasjon:

– Illustrasjonene til Ezra Jack Keats, her fra Da snøen kom.

– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?

– Hjemme var vi med i Bokklubbens barn fra tidlig 70-tall. Det var mange flotte bøker. Det var en fest hver gang en ny bok kom i posten. Jeg var egentlig for stor til barnebøkene, men leste for småsøsken og likte å se på illustrasjonene. Det var mange utenlandske bøker som var oversatt, og det var høy kvalitet. Jeg husker godt Da snøen kom av Ezra Jack Keats som handlet om en liten afroamerikansk grutt i Brooklyn som opplevde snø. Det var noe over følelsen av undring over snø, og den dempende stemningen av snøvær i en storby. Jeg følte at jeg var der, i Brooklyn, og opplevde snø for første gang, sammen med Peter.

– Jeg var en flittig låner på biblioteket. Jeg husker hyllene var delt nøye inn etter alder. Men jeg var egentlig litt sånn»altlesende» og leste også voksenbøker fra bokhyllene hjemme, som Utvandrerne av Vilhelm Moberg. Jeg likte ikke sosialrealismen, som var typisk for barne- og ungdomsbøker på 70-tallet. Det ga meg en trist og tung følelse. Jeg likte eventyr. Eventyrene til H. C. Andersen var fine, en verden hvor leker ble levende og hvor dramatiske hendelser og sterke følelser sto i kø, som sammen med godhet og rettferdighet satte ting på sin rette plass. Og etter hvert: Frøken Detektiv av Carolyn Keene. Veldig spennende, og veldig u-norsk, og herlig overfladisk og fjernt fra min egen virkelighet.

– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?

– Jeg ville gjerne ha hentet hjem den lille «piken med svovelstikkene» … Jeg gråt mine modige tårer over hennes triste skjebne.

– Og hvem ville du helst selv ha vært?

– Ikke Pippi Langstrømpe, men gjerne Annika! Tenk å få leke med Pippi, og være venn med henne! Kjempegøy! Da kunne jeg gå hjem til mamma og pappa hver kveld, etter nok en fantastisk dag med Pippi.

– Men ellers var det nok dette å bare drømme meg bort, det var det som var så spennende med å lese. Jeg trengte ikke å være noen andre enn meg selv, bare få et lite avbrekk, og se inn i en annen verden.

– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?

– Spennende handling, gjenkjennelige karakterer, en mening og en dybde som tar barna på alvor, noe som utvider forståelsen deres på en eller annen måte, noe som gir dem gjenkjennelse, og som gir dem en følelse av sammenheng og håp. Og selvfølgelig: Illustrasjoner som fenger.

– På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?

– Pippi, absolutt.