– Personlig har jeg brukt lang tid på å ta steget, sier Tyra Teodora Tronstad som er ute med sin første roman for voksne.
I romanen Det finnes ingen grenser for gult (Aschehoug) tar Tyra Teodora Tronstad opp et tema mange er opptatt av, nemlig kunstneres vilkår. Spørsmål som: «Hvem har rett til å utøve kunst når det skal så mye til for å lykkes», melder seg mens vi leser.
Tronstad har ikke gjort seg så rent få tanker om dette selv. Nylig sluttet hun i en fast jobb etter 19 år for å satse fullt og helt på skrivingen. Romanen springer dermed blant annet ut av tankegods rundt behovet for å skape.
Den ene hovedpersonene i romanen hennes, Sigrid, har forfatteren gitt en jobb som er beslektet med den hun hadde selv, i så mange år. I flere år skrev Trondstad bare om nettene, det var kun da hun hadde anledning.
– Jeg vet hva det er å jobbe i en salgsorientert, instrumentell logikk, slik jeg lar Sigrid gjøre i romanen. Jeg vet hva det er å ha kniven på strupen økonomisk, og samtidig forsøke å skape noe.
– Jeg er glad jeg vet noe om dette, om hvilke spagater man kan stå i. Og jeg ville gjerne skrive om det, for det er en erfaring veldig mange forfattere og kunstnere har. En slags kompetanse, sier Tronstad til NTB.
Stor frihetsfølelse
Forfatteren har tenkt mye på hvor ulike vi mennesker er. Selv måtte hun gå noen runder før hun turte å kaste seg ut i det frie, kunstneriske feltet fullt og helt.
– Jeg så jo andre rundt meg som det virket lett for. Hva var det med dem, hadde de en medfødt tro på seg selv? Hva hadde de som ikke jeg hadde, sier forfatteren om prosessen.
For mange kunstnere har koronalivet forsterket utryggheten. En allerede usikker økonomi har blitt ytterligere usikker i kjølvannet av avlyste arrangement og utsatte reiser. Derfor kan man saktens spørre seg hvordan det er å ta dette forfatterspranget akkurat nå?
– Jeg hadde tenkt å si opp for å skrive for fullt i flere år, men jeg var ikke frisk og kunne ikke ta sjansen på en frilanstilværelse. Da jeg ble frisk, på grunn av noen nye medisiner, følte jeg at jeg ikke hadde ett minutt mer å gi til sjefer og arbeidsgivere. De hadde allerede fått for mye. Jeg nærmet meg 50 – og barna var store. Det var ikke lenger noe å lure på, sier Tronstad – som likevel beskriver livet sitt nå som økonomisk utrygt.
– Men: Friheten gjør at det er verdt det. Det var ikke bare tiden jeg trengte; jeg trengte å slippe å ha sjefer. Jeg fikk være fri i hodet, stå utenfor næringslivets instrumentelle og hierarkiske logikk for første gang på veldig lenge. I slike systemer er du bundet, både følelsesmessig og tankemessig, det oppdaget jeg særlig da jeg sluttet. Jeg følte meg utrolig fri, selv om verden var pandemistengt og alt var lukket.
– Jeg har nok vært både engstelig og frustrert og for mye alene, samt at jeg har tapt penger, som mange andre i pandemien. Men jeg har jobbet mye. Jeg har skrevet ferdig denne boka og snart en til, forteller hun.
Ingen enkle liv
I romanen hennes kommer vi ikke bare tett på Sigrid, vi blir også godt kjent med kunstneren Marika, og forfatteren sier følgende om karakterene:
– Ingen av dem har enkle liv. Sigrid er en litt sliten småbarnsmor og markedskonsulent som egentlig vil skrive dikt. Marika er en eldre billedkunstner som opplever at kroppen svikter. De blir nære venner, og det er et vennskap der de gir hverandre en slags eksistensiell omsorg. I hverandres selskap får de være seg selv, i alle fall en stund.
Forfatteren føler på en stor kjærlighet overfor karakterene, ikke minst er hun glad i Marika som krever å bli sett som den kunstneren hun er, ikke bare som en skrøpelig gammel dame.
– Marika og Sigrid anerkjenner hverandres ambisjoner, de ser hverandre slik de helst vil bli sett. For meg er det stort. Det er ofte det tradisjonelle kjærlighetsforholdet som er gjenstand for store drama. Men vennskap kan være digre, vakre og livsforandrende på samme måte.
På spørsmål om den største forskjellen mellom å skrive for unge og voksne, svarer hun:
– Når du skriver for yngre lesere, må du være obs. Du kan ikke fritt bruke referansene du kjenner fra ditt liv som voksen, da blir du ikke forstått. Du må sikte deg inn.
– Men den viktigste forskjellen er kanskje at bokas status er så forskjellig i de to verdenene. For mange voksne er boka et medium de har vokst opp med, noe de har et selvsagt forhold til. Mens for mange unge er boka nærmest en parentes.
– Det er en enorm forandring, et virkelig kraftig hjul som dreier og som handler om selve forholdet til litteraturen og det skrevne ordet, sier Tronstad avslutningsvis.
