ANMELDT: Thomas Lundbo skal ha ros for fantasi og originalitet. Det er mye å glede seg over her.
For en som meg, som stadig benytter VYs togrute mellom Skøyen og Tønsberg, er det en opprømt og sann glede – helt lovlig og offentlig – å kunne harselere med togselskapets jevnlige svikt og tilkortkommenhet. Og jeg vil tro at lanseringstidspunktet for Thomas Lundbos nye roman, Den som jubler sist, ikke er tilfeldig; påsken – ferietid og banearbeid og helsikes buss for tog – over hele linja!
Avsporing og signalfeil
Lundbos roman handler nemlig om planleggingen og gjennomføringen av jernbanens feiring av 175 år på norske skinner. Den 1. september 1854 luntet det første toget av gårde mellom Oslo (Christiania) og Eidsvoll. Og nøyaktig 175 år senere – den 1. september i det året som må bli 2029 – ønsker VY å gjennomføre en spektakulær feiring som skal sette en strek over selskapets dårlige rykte for evig og alltid: ”Konsernet ønsker seg en plattform for å vise at VY er lokomotivet som kan trekke norsk samferdsel inn i en ny tid.” Man skjønner jo fra første side at sjansen for avsporinger og signalfeil underveis er stor. Og skulle du sett, nettopp da jeg hadde begynt å lese Lundbos humoristiske og underholdende roman, dukket følgende epost fra VY opp i innboksen min: ”Buss for tog. Bane NOR skal jobbe på store deler av Østlandet i påsken. Det gjør at flere strekninger blir stengt for togtrafikk.» Dette satte naturligvis en ekstra spiss på lesingen av Den som jubler sist.
Morsomme frampek
Thomas Lundbo:
Den som jubler sist – Siste nytt før sammenbruddet 001
Cappelen Damm
192 sider
Handlingen i romanen ligger altså noen år frem i tid: Bane NOR-direktøren sliter med korrupsjonsanklager og flytter til Sveits i løpet av handlingen. NRK har også flyttet, men bare til nybygget sitt på Normannsløkka. TRY Reklame har fusjonert med First House, og Bjørn Dæhlie er blitt stasjonsmester på Eidsvoll stasjon, til forveksling lik stasjonsmester O. Tidemann på Sesam Stasjon, for dem som husker ham. Og forlaget PRESS, med redaktør Thor Arvid Dyrerud i spissen, utgir praktboken Jernbanen 175 år i Norge. Bare så du vet det, Thor Arvid! Og vi kommer også til å oppleve togentusiasten Dag Solstad aller fremst på perrongen. Sånne frampek er morsomme.
I møterom 513, i Vys hovedkvarter i Schweigaards gate, sitter Vys ‘Idékomité for Jernbanen 175 år i Norge’; «et bredt spekter av landets mest fremragende idémyldrere», og allerede på første romanside, i en in medias res-scene, blir den eminente jubileumsidéen som hele gruppa lar seg begeistre av, lagt frem. Men jeg får ikke kjennskap til idéen. Deretter gjør fortellingen en romanklassisk vendereis, og går tilbake i tid for å oppsummere de foregående møtene i komitéen, presenterer dens medlemmer – og deres forslag til mer eller særlig mindre gode ideer. Her kunne nok Lundbo med hell ha begrenset møtereferatene noe, selv om flere scener er kostelige.
Den nye Bergensbanen, nanosekund for nanosekund
Men så nærmer det seg siste idémøte, altså der romanen startet, og idétørken er påtakelig. Jubileumskoordinator, Ovida Singh, begynner å bli urolig. Hun er 25 år, spillet er høyt, og hun har mye å bevise. Da slår Jona Lindboe (nesten Lundbo, gitt) til med ideen om å rekonstruere den virkelige første jernbanen i Norge, nemlig hestejernbanen Kjerraten i Åsa i Ringerike, i bruk fra 1807 – 1850, som var konstruert for å frakte tømmer. Jona foreslår å sette den gamle hestejernbanen sammen med Den nye Bergensbanen, nanosekund for nanosekund. Tenk å få NRK med på dette! Alle bifaller. Lettelse. Skuffelsen i komitéen er derfor stor når det viser seg at direktøren i Bane NOR har gjort seg skyldig i korrupsjon, og arbeidet med den Nye Bergensbanen må derfor stoppe opp. Nanosekund-ideen til Jona likeså. Stemningen i møterom 513 blir amper. Men på side 75 er romanfortellingen endelig tilbake der den startet, på det aller siste idémøtet der det oppstår en sensasjonell idé som vekker ovasjoner og stående applaus i medlemsgruppa. Underlig nok er det ingen som helt vet hvem som fremla ideen. I alle fall skal ikke leseren oppfatte med sikkerhet hvem det var før helt til slutt, i en note nederst på siden, uvisst av hvilken grunn. Og underlig nok får jeg ikke vite hva den storslagne idéen går ut på nå heller, bare noe vagt om et langt og raskt tog. Det irriterer meg ørlite at jeg holdes utenfor, at jeg plasseres på et sidespor mens idégruppa jubler og deltar på en hemningsløs fest der de dusjer hverandre i sjampanje og sexer i krokene. Ikke før på side 95, der Ovidas pressemelding om 175-årsjubileet for jernbanen i Norge sendes ut, får jeg endelig delta i den storslagne idéen. Nei, naturligvis røper heller ikke jeg den, annet enn at det handler om et tog – raskere enn selveste lynet. Hvordan i Vys navn er dette mulig? Det faller naturlig nok på sin egen urimelighet.
Jeg venter på et megasmell
Thomas Lundbo skal ha ros for fantasi og originalitet. Det er mye å glede seg over her. Men romanen har en litt uryddig start, og det er også en del diffuse punkter i fortellingen som forfatteren sikkert har en plan for, men som forsvinner i oppfinnsomhetens hektiske mylder. Er det for eksempel ikke et poeng at Ole-Ivar Steffens fra Bane NOR forsnakker seg, og sier at han ringer fra Jernbaneverket (som nå heter Bane NOR)? Og hvor blir det av argumentene om tid og tyngdekraft? Kommer VY rett og slett unna med dette? Ja, jeg innrømmer det gjerne; jeg ventet til siste side på et megasmell. Dette er jo tross alt i VYs regi. Men slutten på romanen ankommer ikke siste stasjon med tilstrekkelig stil. Og hva selveste satan i signalgul sykkeldress prøver på i epilogen, bortsett fra å bevege seg med lynets hastighet, forblir et mysterium. Men det er kanskje meningen, for VY har nok en gang bevist at Bevegelse x Tid = Stillstand.
PS: Etter år 2005 kan ordet ‘tunnel’ skrives både slik – og slik: ‘tunell’. Jeg trodde en stund jeg hadde tatt forfatter og forlag i en feilstavelse, men heldigvis ikke. I Norge kjører togene både i tunneler og i tuneller. Tenk bare på Bergensbanen – plyndret eller ikke – den kjører ut og inn av 200 tunneler! Og flere kan det bli når den lenge planlagte Nye Bergensbanen kanskje en gang åpner. I Thomas Lundbos roman, som jeg tror foregår i 2029, har den nye Oslo-Bergen-traséen ikke engang kommet frem til Hønefoss. Jeg er redd han får rett. Riktignok lover VY at de ikke skal stå igjen på plattformen når fremtidstoget går. Men jeg er redd det er jeg som blir stående igjen på plattformen når toget skulle ha gått. Slik jeg har gjort så mange ganger før.
Den som tar toget får se!
MIA BULL-GUNDERSEN
