– Noen må utmanøvrere Putin!

En psykopat som går Donald Trump en høy gang, med noen av de samme skummelt narcissistiske personlighetstrekkene, mener Espen Haavardsholm.

Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Dette tilskuddet til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian. Denne uka har vi spurt forfatter Espen Haavardsholm som sist helg kom ut med sin nye roman Utfor, om å være ung og forelsket tenåring i Oslo på 1960-tallet, og om noe traumatisk som skjer knyttet til radionyhetene om Marilyn Monroes død og Cubakrisen i 1962,

 

Boka jeg leser nå?

– Den nye romanen til Helle Helle, Bob, om en ung gutt som er flyttet til København og som samboeren hans forsøker å forstå livet til. Jeg tror at jeg har lest de fleste bøkene til Helle, helt fra hun første gang kom på norsk med ferjeromanen Rødby-Puttgarten. Det er noe nedtonet og nyfikent med skrivemåten hennes som jeg er veldig svak for.

Boka som forandret livet mitt?

– Det var flere forfattere som sterkt forandret livet mitt i yngre år. Aller først var det som tenåring den nøkterne tonen i novellene til Ernest Hemingway, dernest den gnistrende prosaen i Hamsuns Sult, og i litt mer voksen alder Brechts 100 dikt i norsk gjendiktning ved Georg Johannesen og Brechts moralske fabler i skuespillene, for eksempel om forholdet mellom å ville det gode og å overleve i en mørk verden i Det gode mennesket fra Sezuan. Det er en hel del hos den skarpsynte og kyniske overleveren Bert Brecht det går an å grunne over nå, i en samtid som i øyeblikket kan se ut til å ha vendt tilbake til den kalde krigens verste perioder, der det til og med blir raslet med trusselen om å bruke atomvåpen. Den der Putin må noen i Kreml se til å få utmanøvrert. Han er jo en psykopat som går Donald Trump en høy gang, men som ser ut til å ha noen av de samme skummelt narcissistiske personlighetstrekkene.

Boka jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet?

– I bredt format tror jeg at jeg vil nevne Virginia Woolfs fabelaktige roman Orlando, der hun lar hovedpersonen leve i flere århundrer og til og med finner på å la ham/henne skifte kjønn underveis. I det helt stramme og korte formatet ville jeg si Kjell Askildsens aller mest tettpakkede noveller, for eksempel i Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten.

Boka som har påvirket min skriving og mitt forfatterskap mest?

– Som tenåring var Albert Camus´ Den fremmede og Pär Lagerkvists Dvärgen blant de skjellsettende leseropplevelsene mine, sammen med Fjodor Dostojevskijs Brødrene Karamasov. Jeg grunnet mye på forholdet mellom godt og ondt i de årene. På forberedende leste jeg om Spinoza og hans teori om at det onde var en «mangelsjukdom», ikke noen egen kraft. Det gjorde også inntrykk. Noe av dette har jeg lagt til Nils Hå og hans tenåringstid i den nyutkomne romanen min Utfor, om fire ungdommer i terrorbalansens tid tidlig på 1960-tallet.

Boka jeg synes er mest undervurdert?

– Husmannssønnen og dikteren Tor Jonsson døde altfor ung. Hans lyrikk er det vel en del som fortsatt kjenner, men også hans nærgående epistler i Neslar syns jeg for min del fortjener å bli gjenoppdaget.

Den siste boka som fikk meg til å gråte?

– James Baldwins langsynte og temperamentsfulle essay Ilden neste gang, som jeg nylig fikk det for meg at jeg ville nylese i samband med en nyutkommet  Baldwin-biografi som jeg fant på Deichman Bjørvika i vinter.

Den siste boka som fikk meg til å le?

– Nobelprisvinneren Abdulrazak Gurnahs roman Taushetens øy, ikke minst der han skriver om hvordan det kan være for en ung svart afrikaner å ankomme til den gamle imperiehovedstaden London og der etter hvert få en hvit engelsk svigerfamilie.

Boka jeg skammer meg over å ikke ha lest?

– En av mine gamle unnlatelsessynder er at jeg bare har lest den første halvparten og slutten på James Joyces Ulysses. Jeg har i prinsippet stor sans for de store nyskaperne i den europeiske romankunsten på 1920-tallet, men akkurat der må jeg innrømme at jeg hoppet over noen sider i midten. Slutten på Ulysses er til gjengjeld et fyrverkeri.

Boka om mitt liv – tittel?

– Jeg aner ikke hva jeg skulle finne på å kalle en sånn bok. Men i det minste har jeg helt fra jeg var guttunge vært svak for den enkle, men livsbejaende moralen i Alf Pøysens vise om å få en dag i mårra.

 

 

33 Delinger