Nesten-krasj månedens dikt

– Diktet ble til på baksiden av en Lotto-kupong i bilen i veikanten på vei hjem fra jobb en mørk vinterkveld for ikke så lenge siden, forteller Tor Mindrebø, som med disse linjene gikk helt til topps i Diktkammeret i mars måned:

jeg har befunnet meg

i rådyrets øye

like før

bilen

tormin
Poeten var sist månedens poet for to år siden. Juryen gratulerer med ny utnevnelse!
– Det er et veldig skarpt øyeblikk, nesten så jeg ser det i blendelys. Fortell mer om hvordan det ble til!

– Noen få meter før jeg skrev diktet, holdt jeg på å meie ned en vakker rådyrhind. Hun spratt ut i veien foran meg, men tverrvendte av en eller annen grunn halvveis til tryggheten i motsatt veikant. Idet hun snudde, stirret hun inn i billyktene – selv om det virket som om hun så meg inn i øynene med noe som lignet en anklage – og klarte på mirakuløst vis å unnslippe døden. Jeg kunne se, og faktisk lukte, angsten i øyeblikket.

– Oi! Hvordan jobbet du med det? Det er så knapt, likevel sier det så mye. Har du skåret mye ned, eller satt den knappe formen med en gang?
– Diktet ble ikke bearbeidet etter at det spontant ble «født». Jeg følte at det satt der og da, at ordene fanget hjertebanken, lårskjelven i bremsefoten og følelsene mine akkurat slik de var der i mørket.

Døden i skyggen

– I ettertid har jeg tenkt at det har minst et par bunner for meg, dette diktet. Jeg er glad jeg har evnen til å leve meg inn i rådyret, men skummelt nok kunne jeg også tenkt meg å være der inne iblant – i det rått levende, i det ukalkulerte, i det primitivt sitrende vakre. Om jeg får lov til å si det selv, og det får jeg jo, synes jeg ordet «befunnet» er vakkert i denne sammenhengen, forteller Mindrebø.

Da han ble månedens poet forrige gang, jobbet han med en serie dikt om døden, som handlet om dyp kjærlighet til mennesker han hadde mistet – og om overlevelse. «Døden er nesten alltid hjertelig tilstede som en del av dette vakre livet”, sa han da.
– Også denne gangen leser jeg døden mellom linjene i diktet ditt. Er døden noe som har fortsatt på oppta deg i skrivinga di?

– Døden er ustanselig til stede i mye av det jeg skriver, døden i alle sine underlige former og nyanser. Men heldigvis, og kanskje i særdeleshet nå som våren begynner å kjærtegne og farge landskap og mennesker, må den finne seg i å stå stille i skyggen av livet. Det har den bare godt av.
Det sterke livet

– Hvor mye skriver du nå – går det ganske jevnt og trutt, eller skriver du mer i raptuser?

– Ah! Raptuser er et godt ord, og altfor lite brukt i skrivesammenheng. Takk. Jeg er definitivt en raptuspoet, det kan gå dager og uker uten at jeg skriver et ord, og så brister plutselig demningen. Da renner det ut på papiret, naturligvis med svært vekslende kvalitet, i strie ordstrømmer. Følelsen etter en raptus er ganske ubeskrivelig, så jeg prøver ikke engang å si mer om den.

– Sist du vant skrev du at du inspireres av «De døde. Mine vakre tre barn. Kjæresten min. Livet. Det å leve. Øynene mine, ørene mine, huden min. hjertet mitt.» Hvordan ser dette ut i dag?

– Hvis jeg får plusse havet på listen, synes jeg i grunnen jeg oppsummerte det ganske presist forrige gang jeg var så heldig å bli månedens poet!

– Ja, apropos, hva har skjedd i livet ditt siden du ble månedens poet sist?

– Siden sist har det vært vekslende årstider, strålende sol, fullmåner, iskaldt mørke, latter og tårer, oppoverbakker og nedoverbakker, høye bølger og smul sjø mellom skjærene, varm hud og avstand. Kort oppsummert: En ny bolk i dette sterke livet.
Slik avslutter marspoeten intervjuet, og overlater ordet til diktlæreren og hans jurykommentar:
Sublimert skrik

I eit poengtert etterord til ei gjendikting av Ren Powell, skriv Eirik Lodén at poesien er “mer punktnedslag i de virkelig meningsfulle øyeblikkene enn en ren prosaisk ’oppnøsting’ av et hendelsesforløp”. Dette diktet er eit uvanleg godt døme på dette, sjølv om dette diktet i sin augeblenk, nok kan seiast å famna like mykje om det meiningslause, som det meiningsfulle.

Det som er bodskapen her, er likevel noko av det som verkeleg kan gje livet meining og fylde: det at ein, som diktets «eg» seier, er i stand til å verkeleg finnast der som anna liv er. Ved hjelp av empatiens og fantasiens overskridande potensial, kan ein leva seg inn i andre levande vesen til erfaring – også der dei står ovanfor angst og død og utsletting.

På den måten kan eit punktnedslag i poesien utvida seg og famna inn svære perspektiv som har å gjera med relasjonar av mange slag, menneske sitt samliv med ville dyr, og kan stilla spørsmål ved hierarkiske modellar der mennesket står øvst og ser ned på alt anna.
For rådyra er det betre at me kan vera i deira augo, enn at rådyra vert lamma av lyset frå bilen sitt auga. Men her var ikkje det siste til å unngå. Og diktet oppstod som eit sublimert skrik. Ein kan seia at dette vesle diktet fangar inn noko som er avgjerande for framtida til det levande me er saman med på kloden.
For juryen,
Helge Torvund
I juryen sit Kristian Rishøi, Maria Børja og diktlærar Helge Torvund.

Diktkammeret

Diktkammeret har sidan 2001 vore eit forum for dikt. Det er ope kvar dag, heile døgnet. Diktlærar Helge Torvund kommenterer utvalde dikt, og kvar månad kårar juryen eit utval finaledikt og ein månadens poet.
Fram til 1. april 2015 var Diktkammeret drive av Dagbladet. No lever Diktkammeret som ein sjølvstendig nettstad på Diktkammeret.no og på BOK365.
Meir enn 40 poetar har debutert som forfattar etter å ha starta skrivinga på Diktkammeret. Det har òg vore publisert fleire diktkammerbøker, sist jubileumsutgåva Å våga seg ut i ord på Samlaget i 2011.