– Myndighetene må stille krav

Det er et av vår tids største stridsspørsmål: Lakseoppdretten. En oppdrett som er svært viktig for Norge i en tid hvor det er spådd at oljen forsvinner og velferdsstaten smuldrer opp. Historisk sett har fisket vært viktig for landet – landet ble jo bygget på sild og poteter. Etter hvert som befolkningen økte, gjorde behovet for fisk det samme. Oppdrettsnæringen har gått fra å være beskjeden til å bli en av bærebjelkene i norsk økonomi. Det er et industrieventyr, men med en skitten historie.  

Kjersti Sandvik (f. 1964) har i mange år arbeidet som journalist i Fiskeribladet Fiskaren, og det var her hun først ble gjort oppmerksom på noen av problemstillingene omkring norsk fiskeoppdrett. Nysgjerrigheten, og ønsket om å finne svar, har resultert i boken Under overflaten. I denne boken har hun snakket med de viktigste aktørene i bransjen, fra oppdrettsselskap til fôrprodusenter. Resultatet er et svært realistisk innsyn i den viktige næringen, som mange vil hevde har en kritikkverdig historie og drift.

Under overflaten tar opp alle skjærene i sjøen for industrieventyret. Det handler om mangel på kontroll over belastningen på miljøet, om lakselus og om rømt oppdrettslaks som svømmer opp i elvene og vanner ut genene til villaksen. Sandvik stiller også spørsmål ved hvor oppdrettsnæringen er på vei. Hvordan skal man kunne femdoble produksjonen på en forsvarlig måte? Og hvordan påvirker næringen  norske samfunn, for ikke å glemme den norske naturen?

Navn: Kjersti Sandvik

Aktuell med: Under overflaten (Gyldendal)

Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?

Jeg har jobbet med oppdrettsnæringen som journalist i mange år og ønsket å gå dypere inn i noen av problemstillingene som stadig dukket opp. Driver næringen miljømessig bærekraftig, blir føre-var prinsippet fulgt, og hva med kvaliteten på selve fisken? Dette var noen av spørsmålene jeg ville se nærmere på.

Hva er de største problemene med lakseoppdretten?

At den ikke driver miljømessig bærekraftig. Det er et problem både for næringen selv, villaksen, annen villfisk, miljøet i fjordene, og andre som bruker kystallmenningen til næringsvirksomhet eller fritid.

Er lakseoppdrett dyremishandling?

Nei, men når fisken avluses hender det ofte at fisk dør i store mengder på grunn av den harde påkjenningen. Da er det ikke usannsynlig at de som overlever behandlingen har blitt påført store påkjenninger og lidelser, men siden laksen har samme uttrykk enten den lider eller har det bra, tas ikke dette så alvorlig.

Du mener oppdrettsnæringen har gått i feil retning. Hvilken annen vei kunne den tatt?

Myndighetene kunne kontrollert næringen bedre og forlangt at produksjonen skjermes fra miljøet rundt. Her har myndighetene vært for slappe med å stille krav til næringen.

Det har skjedd store politiske og sosiale endringer i løpet av de siste 25 årene med norsk lakseoppdrett. Hva er annerledes i dag, sammenlignet med da industrien startet opp?

Den er blitt mye mer industrialisert og profesjonalisert. Den startet som en liten tilleggsnæring i distriktene, og er i dag blitt en internasjonal næring notert på børsene i Oslo Børs og i New York.

Mange har hevdet at vi må satse mer på fisken i Norge, siden oljen ikke varer evig. Hva syns du om dette?

Klart vi må satse på fisk i Norge, både villfisk og oppdrettsfisk. Men det er viktig at det gjøres på riktig måte og at overskuddet ikke bare ender opp hos noen få. Her foregår det en stor og viktig diskusjon mellom næringen og noen få politikere, mens resten av landet ikke har vist særlig interesse for disse spørsmålene.

Hvor går veien videre for norsk fiskeoppdrett?

Jeg tror næringen må over i ulike former for lukkede anlegg, igjen for å skjerme miljøet og seg selv.

Har du tre favorittdokumentarbøker som du vil anbefale videre til andre?

Det er glidende overganger mellom dokumentar, sakprosa og skjønnlitteratur og det skjer mye spennende i sakprosalitteraturen for tiden. Jeg har mange bøker jeg ikke har rukket å lese ennå, men jeg må jo nevne Espen Stuelands 700-årsflommen og Morten Strøksnes’ Havboka. Begge bøkene er velskrevne og gir gode leseropplevelser, i tillegg til det rent dokumentariske. Ellers har jeg bestilt Kaputt av den italienske journalisten Curzio Malapartes, som oversetter Anne Arneberg nylig vant kritikerpris for beste oversettelse for. Boken ble gitt ut rett etter 2. verdenskrig og skal være en fantastisk skildring både av det groteske og det hverdagslige livet under 2. verdenskrig. Men den har jeg ikke fått begynt på ennå. Påsken var for kort!