DEBUTANTSPALTE: Jurist Kristin Juliussen debuterer med et rettssalsdrama der en tilsynelatende vanlig kvinne står tiltalt for drapet på sin sønn. Hva gjør et slikt møte med rettsapparatet med dem som aldri har vært der før? Det er blant spørsmålene hun stiller i debutromanen.
– Kort fortalt: hva handler boken din om?
– Boken er et rettssalsdrama. Den handler om Birgit som har levd et stillferdig liv som tannlege, helt til sønnen Kristian brått dør, og hun blir tiltalt for å ha drept ham. Som forsvarer velger hun venninnen, advokat Henriette Moen, som aldri har hatt en drapssak tidligere. Vi følger de to i rettssalen de fem dagene rettssaken varer, og ser hvordan samarbeidet mellom dem etter hvert knirker betraktelig. Aktor på sin side, er en slugger av en advokat som utnytter situasjonen. Parallelt får vi tilbakeblikk som viser hvordan Birgits forhold til sønnen utviklet seg fra han var barn til voksen – og etterhvert en av landets mest kjente eiendomsmeglere. Og til slutt avsløres hva som skjedde den kvelden han døde.
Det er en fortelling om en god samfunnsborgers møte med rettssalen, der privatlivet brettes ut for offentligheten, og ting hun har sagt og gjort tidligere plutselig får en ny betydning og blir brukt som bevis for at hun er skyldig.
Kristin Juliussen:
Enhver rimelig tvil
Gyldendal
288 sider
– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Jeg ønsket å vise hvordan en helt vanlig person med rent rulleblad, som kommer i en livskrise, kan oppleve rettssystemet vårt. Vi har heldigvis gode rettsprinsipper som skal garantere at ingen blir uskyldig dømt, men nettopp alle reglene i rettssalen kan også virke fremmedgjørende. Dette er grunnen til at jeg lar alt som skjer i denne rettssaken bli sett gjennom Birgits blikk. For henne har det vært viktig å ha kontroll over livet og tilværelsen, men i rettssalen kan hun bare kontrollere hva hun velger å fortelle sin egen forsvarer og dommerne. Og hun forteller langt fra alt.
– Har du alltid hatt en forfatterdrøm?
– Selv om jeg allerede som barn elsket å lese bøker, hadde jeg ingen tanker om å skrive noen bok selv. Først for noen år siden fikk jeg lyst til å prøve meg.
– Hvordan føltes det å endelig kunne kalle seg selv forfatter?
– Det har vært overveldende med begeistringen jeg møtte hos Gyldendal bare et par uker etter at jeg sendte inn manuset. Etter å ha blitt refusert flere ganger tidligere, er det viktigere for meg at jeg nå skriver godt nok for et slikt forlag, enn akkurat det å kalle meg forfatter.
– Hva leser du helst selv?
– Jeg leser ganske bredt, men jeg liker særlig bøker som går tett på karakterene og som utforsker gjenkjennelige dilemmaer. Jeg har veldig sans for Nina Lykke og Ingvar Ambjørnsen. Tidligere i år har jeg lest flere av Helle Helles bøker. Jeg synes hun har et nydelig språk der hver setning er nøye skåret til. En amerikansk forfatter jeg har lest en del av, er Jonathan Franzen som skriver med humor om alvorlige tema. Det samme gjelder Ottessa Moshfegh som alltid har interessante karakterer i sine romaner.
– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Bortsett fra det åpenbare, at man lærer å skrive av å skrive, må det være å bli ordentlig kjent med karakterene man skriver om. For meg handler det ikke bare om å lage en karakterbio for hver enkelt, men vel så mye om å utsette dem for konflikter og se hvordan de reagerer i scener som ikke nødvendigvis blir med i romanen senere. Jeg må skrive meg grundig inn i hver karakter for å bli skikkelig kjent med dem.
– Beskriv din skriverutine?
– Jeg skriver hver morgen etter å ha stått opp i firetiden. Det er bare meg og Mac’en i halvmørket i et hjørne i stua. Alt som skal skrives den dagen, må skje før frokost. Etterpå er det av gårde til jobb.
Ikke sjelden forsetter hjernen å jobbe med idéer mens jeg går gjennom byen til kontoret, og da jeg bruker jeg tale-til-tekst-funksjonen på mobilen for ikke å glemme det.
– Hvilke bøker gleder du deg selv til å lese i år?
– Jeg oppdaget for et par måneder siden Belinda Bauer og er i gang med å lese bøkene hennes. Ved å lese flere romaner av samme forfatter etter hverandre, oppdager jeg nesten alltid tema som går igjen, noe jeg synes er fascinerende. Senere i sommer står Herman Koch, en nederlandsk forfatter, på planen.
– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?
– Faktisk akkurat det de sier, de som til nå har fortalt meg hva de synes. At den var så spennende at de stadig ville lese videre, og at de ikke klarte å bestemme seg for om de skulle stole på Birgit eller ikke. De som ikke selv er jurister, sier også at de lærte mye om rettssystemet, og det liker jeg å høre.
– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?
– Jeg har noen ganske klare karakterer og en overordnet idé, men jeg er fremdeles i det jeg kaller idéutviklingsfasen. Det betyr at jeg samler alt som kan være av interesse og at jeg noterer meg hvor jeg får energi. Jeg må tvinge meg selv til å la denne fasen vare lenge nok, og ikke starte skrivingen for tidlig.
