Midt i livet –

LØRDAG med Janne Stigen Drangsholt: Det sies at ingenting sier så mye om livet, som døden. Men hvordan minnes vi våre døde og hvilken plass gir vi dem i livene våre?

I forbindelse med begravelsen av prins Phillip publiserte den britiske kongefamilien en serie fotografier av den avdøde. Slike fotoserier er vanlige når mennesker som har hatt en viktig rolle i offentligheten forsvinner fra verden. Vi får se dem som barn, unge voksne, middelaldrende og – i de tilfellene hvor livet har fått lov til å gå så langt – som gamle. Dermed får vi også et tilbakeblikk på egne liv og på vår nære fortid som samfunn. Og det er viktig.

Det vi imidlertid ikke får se er bilder av disse offentlige personene etter at døden har inntruffet. Grensen mellom livet og døden er nemlig absolutt og vi ønsker å minnes mennesker slik de var og mens de var. Eller?

I boken A Photographer’s Life: 1990-2005 samlet Annie Leibovitz noen av sine kjæreste og mest berømte fotografier. Mange av dem er portretter av Leibovitz’ partner – forfatter og teoretiker Susan Sontag. Vi ser Sontag som ligger henslengt på sengen og ser våkent inn i kamera. Vi ser Sontag som sykler mens hun holder i styret med én hånd. Vi ser Sontag som går tur på stranden i overskyet vær. Og – mot slutten av boken – ser vi Sontag liggende på en båre med hendene samlet over magen og øynene lukket. I et intervju med The New York Times forteller Leibovitz at det å ta bilder av Sontags døde kropp var noe hun bare måtte gjøre. «Det er det jeg gjør,» konstaterte hun.

«Den store festen»

I vår egen tid er det ikke vanlig å avfotografere de døde. Samtidig har flere kunstprosjekter gjort nettopp det de siste tjue årene. Blant de to mest slående er bildeserien Life Before Death (2008) og The Travelers (2005). Med Life Before Death viste Walter Schels og Beate Lakotta portrettbilder av mennesker tatt før og etter at døden inntraff. For hver person viste de frem et fotografi av et levende ansikt med bevisst og åpent møtende blikk satt ved siden av et portrett hvor øynene er lukket og ansiktet fremstår som innsunket i seg selv, lukket og fraværende. I det andre prosjektet, The Travelers, tok fotograf Elizabeth Heyert portrettbilder av en rekke døde mennesker fra Harlem, New York, som alle hadde det til felles at de ble begravet i tråd med gamle sørstatstradisjoner hvor man ikler den avdøde festantrekk og pynter dem med sminke og smykker, for å klargjøre dem for «den store festen» som venter i paradiset. Dette uttrykket preger for øvrig også Leibovitz sitt bilde av Sontag som ligger sminket og pen og er iført festkjole og høyhælte sko.

Minnebilder

Selv om det å ta bilder av døde mennesker er tabubelagt i vår egen samtid, representerer alle disse prosjektene historisk sett en videreføring av lange tradisjoner. Dødsmaskene til faraoene er jo en kjent del av mumifiseringsprosessen, men fra middelalderen av ble det vanligere også i Europa å ta gipsavstøpninger av mennesker som gikk bort. Hensikten var delvis å skape et personlig minne, og delvis å ha et utgangspunkt for å lage fremtidige portretter av den avdøde. Dødsmasker ble nemlig helst laget av prominente personer, som kunstnere, kongelige, vitenskapsmenn eller politikere. Dermed har Princeton universitet en samling som inneholder avstøpningene av ansiktene til alt fra John Keats og Sir Isaac Newton til Abraham Lincoln.

Etter at fotografiet gjorde sitt inntog ble skikken utvidet til også å gjelde allmuen, i form av såkalte minnebilder. Slike minnebilder ble til før både bryllups- og dåpsbilder kom på banen, og var svært vanlige på 1800-tallet. Man ikledde den avdøde sine fineste klær og danderte dem med blomster, for deretter å fotografere dem. Ofte poserte andre familiemedlemmer på bildene sammen med den som var gått bort. Slike portretter ble gjerne stilt ut på peishyllen eller sendt i form av kort til slektninger. Det var også vanlig å bruke fotografiene til å hedre den avdøde under begravelsen.

In the midst of life we are in death, etc.

Michael Lesys bok Wisconsin Death Trip (1973) viser frem en samling av slike minnebilder fra byen Black River Falls, Wisconsin, som stort sett var befolket av norske og tyske immigranter og var et samfunn plaget av en blanding voldsomme epidemier, vold, sykdom og kriminalitet. I forordet noterer Lesy at det som gjorde sterkest inntrykk på ham var hvordan disse minnebildene formidlet en livsanskuelse hvor døden var en naturlig del av livet. Og mens disse bildene var en del av sørgeprosessen, var de også en indikasjon på nettopp hvor tett integrert i livet døden var på 1800-tallet. Og som forklarer hvorfor tradisjonen ble brutt omtrent på samme tid som moderne medisin fikk sitt gjennombrudd.

Dette er også noe både Schels, Lakotta og Heyert også kommenterer på. Lakotta sier i et intervju at de ble overrasket over hvor isolerte de døende følte seg, fordi ingen ønsket å snakke om det som var i ferd med å skje. Alle var bare opptatt av å formidle troen på at de snart ville bli friske. Nettopp dette var grunnen til at mange ville bli med i prosjektet. De følte behov for å bli sett som døende. Som døde.

Slik fungerer minnebilder også som en erkjennelse av at livet og døden ikke er diametrale motsetninger. For de som sitter igjen representerer portrettene en påminnelse om at døden er en iboende del av det. At døden er en del av livet. Dette ser vi i boken til Annie Leibovitz, de irrgrønne bildene av ansiktet, hendene og føttene til en død Susan Sontag går over i fotografier av en grav, levende familiemedlemmer, en tom skrivepult, fjell og, til slutt, et ørkenlandskap. Det tomme landskapet inneholder alt og ingenting, fortid og fremtid. Livet og døden. Det vi alle har kommet fra, og det vi går til.

JANNE STIGEN DRANGSHOLT

 

 

831 Delinger