Med sjakk som bakteppe

Eivind Riise Hauge har skrevet om sjakk før, og nå gjør han det igjen. Sånn apropos det som foregår i New York om dagen.

 

Hva er det med dette spillet som griper så voldsomt når du først blir hektet? Eivind Riise Hauge forsøker i sin novellesamling å forklare sjakken som en inngang til psykologien.

 

Forfatter: Eivind Riise Hauge, født 1980

Aktuell med: Sjakkspillere, tre noveller. Vigmostad & Bjørke

Et rendyrket litterært sjakkprosjekt. Gjennom tre noveller møter man disse ensomme besatte skjebnene som dykker ned i spillets mysterier for kanskje aldri å vende tilbake til overflaten.

 

Hvorfor skrev du akkurat denne boken?

image001-8Det spørsmålet har jeg neppe noe helt overbevisende svar på, men kan hende var det fordi jeg skrev en novelle gitt et sjakklig bakteppe noen år tilbake. Jeg hadde en følelse av at det var mer stoff rundt den fortellingen, kanskje en helhet som det trengtes flere tekster for å belyse. Novellene mine handler strengt tatt ikke om sjakkspillet; sjakken er mer en inngang til psykologien. Jeg velger å kalle det et bakteppe. Uansett åpnet denne tematikken for skikkelser jeg ønsket å skildre.

 

Tre favoritter:

Får vel i denne sammenhengen først si: Stefan Zweig, Sjakknovelle. Et glimrende plot. Vidunderlig fortalt om sjakk og sjakkmennesket. Sjakk er jo ingenting uten mennesket som spiller; han skriver ikke om spillet, men om et menneske som er uløselig knyttet til det.

Ja, og nå må jeg vel endelig ha lov til å si Bob Dylan? Jeg velger meg sangteksten ”Changing of the Guards”, spor nummer 1 på albumet ”Street legal”. Den rører meg dypt med sin poetiske kraft, sin rikdom, uten at jeg skal late som at jeg aner hva som foregår på handlingsplanet. Men det er heller ikke viktig.

Walden av Henry David Thoreau har jeg blitt mer og mer glad i de siste årene. En skarp iakttager av at kanskje er alt vi gjør ganske galt, en skildring av hva et liv kan være og inneholde; han presenterer en mulighet, et mulig liv. Hva man kan velge bort, hva man mister, hva man får.

 

Uslipt diamant: 

Jeg har nevnt Magnus Grova Søilens Rosefrykt i et intervju med Bok 365 før. Denne gang velger jeg samme forfatter, men en annen bok, nemlig Du står her (2012). Jeg synes Magnus er den meste spennende unge lyrikeren landet rommer. Han gjør sin helt egen greie. Ikke på noen måte – slik jeg ser det – preget av litterær mote.

eivind-riise-hauge-byline-tina-fagerheim-1
Foto: Tina Fagerheim

Sist leste bok:

Leste nylig Innsirkling av Carl Frode Tiller på en strand i Spania. Leste den for annen gang. Synes den er glimrende.

 

Hvordan jobber du?

Det endrer seg fra prosjekt til prosjekt. Som regel har jeg en nokså vag idé av hvor jeg skal hen, men ofte er det lite igjen av denne når det endelige punktum settes. Liker nettopp det at selve prosessen overrasker, at man ikke vet for mye, at ting blir til mens man arbeider. Viktig er det også til dels å være et omstreifende kontor. Jobbe på ulike steder. Noen ganger med masse bråk rundt en, andre ganger i isolasjon og stillhet. Dette tilfører og trekker fra – begge deler like viktig. Man kan overhøre en samtale på bussen, for eksempel, og så kickstarter det en dialog man ikke hadde funnet tonen i. Derfor har jeg aldri på meg headphones. Ørene er gode å ha. Det er alltid en fare for å gå glipp av noe.

 

Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?

Nei, det aner jeg ikke.

 

Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?

Ser ingen som fortjener det. Men det blir vel Jon Fosse.

 

Hvis du var kulturminister for en dag?

Virkelig lykkelig for at jeg skal slippe det, gitt.

 

Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?

Det er vel litt av begge deler. En tidstyv, men så hender det jo at man leser/kommer over interessante ting.

 

Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:

Lite å melde her, altså.

 

Fjellklatring med Jo Nesbø eller lang lunsj med Linn Ullmann i Central Park?

Fjellklatring høres spennende ut … skjønt kanskje litt for spennende, reisefølget tatt i betraktning.

 

 

 

0 Delinger