BOKANMELDELSE: Med humor og skarpt blikk belyser Nina Lykke nok en gang overflodssamfunnets negative ringvirkninger. Men denne gang er det den selvtilfredse kultureliten som får sitt pass påskrevet.
Nina Lykke har skrevet flere kritikerroste novellesamlinger og romaner, og den romanen Full spredning. En legeroman, fikk hun Brageprisen for. Som forfatter har Lykke gjort seg bemerket med sine sylskarpe betraktninger om norsk samtid, særlig den vi finner i øvre, norsk middelklasse.
Denne gang er det forfatterstanden hun belyser og dissekerer. Det gjør hun gjennom Knut, en tilsynelatende godt over middagshøyden forfatter, hvis suksess er et for lengst tilbakelagt kapittel.
Forfatter med skrivesperre
Helt siden Knut en gang i trettiårene slo gjennom for fullt med romanen han kaller Den Berømte Boken, har han forsøkt å leve opp til suksessen, uten hell. Nå har han attpåtil fått skrivesperre og har nærmest gått i hi i sin leilighet på St. Hanshaugen i Oslo. Var det ikke for hans nabo, Frank, ville han knapt hatt noen form for sosial kontakt.
Nina Lykke:
Vi er ikke her for å ha det morsomt
Oktober
274 sider
Men en dag kommer en invitasjon til å delta i en paneldebatt på Lillehammer, åpenbart som reserve for en annen. Fordi han trenger pengene, og fordi han vet han får dekket både reise, kost og losji, takker han – etter å ha tenkt seg litt om – ja takk, til det. Knut velger altså å dra, selv om han vet at han må stille til samtale sammen med mannen som giftet seg med hans eks-kone (og som han fortsatt ikke skjønner hvorfor han ble skilt fra). Ikke nok med det: I panelet vil han også møte sin andre fiende, Virkelighetsforfatteren, som har utlevert ham som en slags me too-karakter under fullt navn i sin nyeste roman.
Det er nettopp denne samtalen, dette oppdraget, som er spenningsmomentet og selve drivkraften i romanen: Hvordan i all verden kommer denne panelsamtalen til å gå? Og vil han i det hele tatt klare å stille? I løpet av boka bygger frustrasjonen seg opp i ham, som i en trykkoker.
Ulike tidsplan og tilbakeblikk
Handlingsforløpet er enkelt: Vi møter Knut hjemme på St. Hanshaugen, blir innviet. Hans vennskap med naboen Frank og følger etter hvert med de begge på toget til Lillehammer. Det er der resten av romanen finner sted. Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med den yngre, suksessfulle Knut. Vi blir kjent med en mann hvis forhold til både far og sønn er nærmest ikke-eksisterende og en mann som savner sin ekskone. Ikke minst følger vi med hans mange betraktninger av samfunnet, bransjen, forfatterkollegaene hans, naboens forhold til en hemmelig elsker – og seg selv. For Knut er også en selvopptatt mann.
Knuts refleksjoner over eget liv, egne valg og – ikke minst – mangelen på valg, og situasjoner han «bare er kommet opp i», tyder på en eksistensiell krise. Han sliter med tankespinn, særlig knyttet til episoden beskrevet i den nevnte Virkelighetsforfatterens nye roman.
Det er som om livet bare skjer med Knut, og at han aksepterer tingenes tilstand, til tross for at han mener seg urettferdig eller urimelig behandlet. Han fremstår lenge som en tafatt mann, som nærmest bare eksisterer. Jeg kjenner jeg får lyst å ta tak og riste litt i ham.
Samtidig leser jeg dette som noe av poenget til Nina Lykke: Blir vi ikke litt tafatte, alle sammen, av alle tilbudene og mulighetene rundt oss? Hvem har ikke tatt seg i å bare bli sittende å scrolle på mobilen eller bla gjennom kanalene, mens livet seiler forbi? Det er nettopp her Nina Lykke er så god; Hun nøler ikke med å la oss møte oss selv i døra.
Den krevende forfatterrollen
Jeg leser dette også som en roman om hvordan det er å være en hvit mann i slutten av 50-årene, i møte med et samfunn i endring og en samtid han ikke lenger helt skjønner seg på. Hans beste verk ligger sannsynligvis bak ham. Nå er det andres tid til å skinne. Spørsmålet er om det er også tid for ham å akseptere dette, for å komme seg videre. Eller om han til slutt makter å ta grep om eget skriveliv og komme seg tilbake på arenaen.
Romanen gir innblikk i nettopp denne krevende forfatterrollen, ikke minst gjennom Knuts tanker og tilbakeblikk. Kulturlivet skildres som et miljø der man enten er inne eller ute. Knut håper at hans deltakelse på litteraturfestivalen kan bli hans billett til igjen å komme innafor, om ikke annet for å få inspirasjon til å skrive. Gjennom minner og betraktninger underveis illustreres også skillet mellom forfatterrollen og kulturmedarbeideren, og deri ligger enda noen poengterte stikk.
Humoristiske skråblikk
Som i sine tidligere romaner, er Lykke sylskarp i sine betraktninger. Hun snur ting på hodet, ser sammenhenger og stiller motsetninger opp mot hverandre. Teksten er gjenkjennelig gjennomsyret av hennes humoristiske skråblikk, og jeg tar meg selv i å le høyt flere ganger.
Jeg tenker mang en forfatter og forlagsmedarbeider vil kjenne seg igjen når Knut vandrer gjennom Litteraturfestivalen på Lillehammer. Her er Lykke heller ikke nådig: Kultureliten blir belyst og avkledd. Stikk deles ut her og der, og ganske så presise. Ikke minst legges det opp til ulike betraktninger rundt hva virkelighetslitteratur er. For hvor går grensen for hva man kan skrive om – og hvordan? Og hvilken sannhet er det om blir fortalt? Har det i det hele tatt noe med sannhet å gjøre?
METTE SOLBERG FJELDHEIM
