Ljoma som ei kyrkjeklokke, rapa som ein kval

NORDISK RÅD-NOMINERT: Lars Amund Vaage. Foto: norden.org.

En roman full av lyder: Om "Rubato" av Lars Amund Vaage, som nylig ble Nordisk råd-nominert for "Det uferdige huset".

Til hverdags forholder de aller fleste bøkene i min bokhylle seg heldigvis helt tause, der de står. Men noen av dem behøver bare at jeg kaster et kort blikk på tittelryggen, før de begynner å gi fra seg lyder. En av dem er Lars Amund Vaages bok fra 1995, den prisbelønte romanen Rubato.

Jeg hadde nettopp lest Det uferdige huset, romanen hans fra 2020, og skulle bare finne en ledig plass på V i bokhylla. Da var det at Rubato, naboboka, begynte å lage lyder: ljoming og raping, brusende pianotoner, skrapende billyder og en litt sørgelig, men trøstende orgeltone.

Bevegende og bevegelig

Jeg forsto hva jeg måtte. Det hadde tross alt gått tjueseks år. Joda, jeg husket Rubato som en nydelig, bevegende og bevegelig bok, at den fikk mye ros da den utkom, at den fikk Kritikerprisen og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Likevel ga gjenlesningen meg nye innfallsvinkler, slik det gjerne er, når verden endrer seg, leseren er eldre og i en annen livssituasjon. Å ha lest flere bøker av samme forfatter kan også berike en ny lesning, gi en større klangbunn. Ikke minst ga ekkoene mellom denne boka, og forfatterens aller nyeste roman meg noe å tenke på.

Rubato er en brumlende, rullende roman, ikke bare fordi svært mye av handlingen foregår mens hovedpersonen er i bevegelse. Den har en stor, overordnet fortelling og flere underliggende som hele tiden blander seg inn. Den store handler om den unge, voksne Stein som ser seg tilbake, både på en vestnorsk, landsens barndom og på ungdomstid og utdanning i byen Bergen. Ved hjelp av de mange ulike tilbakeblikkene prøver han å finne sin plass som voksen, ansvarlig arbeidstaker i en verden i sterk forandring.

Flettverk med fire fortellinger

Lars Amund Vaage fletter på en dreven, men samtidig ledig og språklig variert måte, sammen minst fire parallelle fortellinger. Den første handler om universalleddet kardangen, mellomakselen mellom girkasse og bakaksel i en bakhjulsdrevet bil. Kardangen i den lastebilen Stein kjører er ødelagt. Jakten på en erstatning, som pågår fra første til siste side, etablerer en konkret, tydelig spenningslinje i boka, og styrker også framdriften under lesningen. Den andre fortellingen kretser rundt Steins ambivalente forhold til sitt musikalske talent: Å spille piano, å bli konsertpianist. Spenningen der ligger i hvor sterkt han makter å knytte hele sin skjebne til musikk-oppøvelse og -utøvelse. Den tredje fortellingen, som også henger vakkert sammen, fra første barneår til romanens nåtid, handler om det kompliserte forholdet mellom Stein og bestefaren. Og den fjerde er jakten hans på kjærlighet, først for å få omsorg og forståelse, å bli sett i et litt karrig miljø, men etter hvert også for å finne en erotisk partner.

Kardangen og kadongen

Min egen lesning av kardang-historien, haket seg, som sist, opp i et barndomsminne. I tiårsalderen, må det ha vært, i Stavanger, klarte noen litt større gutter en gang å lure en liten, uvitende gutt til å gå inn i det vi kalte den lokale «snobå» (godteributikk) og spørre etter «kordonger». Han ble kastet ut. Ennå i dag kjenner jeg på min barnlige forfjamselse over ordet «kordong» – populært kalt «dong». Ordets nærhet til, og i noen dialekter også det at det er utbyttbart med ordet «kardang», legger kanskje for flere enn meg et noe mer sensuelt skjær over begjæret etter og jakten på motordelen?

Glimtene fra Steins barndom skildrer et talentfullt og ansvarsfullt landsens barn, med den strenge bestefaren som alle tings målestokk. Han er en gammeldags, taus mann som krever mye, og viser lite følelser. Likevel skaffer han Stein det pianoet som gir ham adgang til Bergen Musikkonservatorium, og til det som kunne bli en mulig livsvei.

Litterære temposkift

Vurdert ut fra formen på romanen er det nok det musikalske «eg-et» i boka som får lov til å prege den tydeligst. Tittelen Rubato er hentet fra italiensk og er et partisipp som betyr stjålet (tid), og i musikken kan brukes som et uttrykk for fleksibelt tempo, eller friere, selvvalgt tempo.

Når det gjelder litterære temposkift og selvvalgte tempi – som er et særtrekk ved mange av Lars Amund Vaages romaner – må denne boka være suveren.

Det svinger av språket på alle nivåer i fortellingen, og svingningene finner veien inn til steder der estetikk og form er sjeldne begrep. Stein, han med den «bleike, utsøkte huda» og de «fine, varme fingrane» blir ansatt hos entreprenøren fordi det trengs «litt kreativitet i næringslivet» men også musikk trengs det, «ikkje direkte, men indirekte», sammen med «fantasien, rytmen, den estetiske dimensjonen.»

På detaljnivået kan fortellingen være et hektisk stakkato der det for eksempel på en eneste side er rundt tjue setninger som begynner med «Eg …». Denne, manende, lyrikkhermende effekten opptrer tidlig i boka og gjentas nesten tohundre sider senere.

Suverent opphengt

På et overordnet nivå stilles et avgjørende spørsmål i det første kapittelet. Det svever over hele teksten og besvares i det siste kapitelet. Også i denne strengen er boka suverent opphengt.

I romanens nåtid er Stein rundt 30 år og kjører lastebil for firmaet Kosmos Maskin. Det går bokstavelig talt over stokk og stein.

Under denne ofte både ville og risikoutsatte kjøringen kommer minnene til ham som korte, flyktige eller som lengre glimt. De mange skiftene av tidsplan og de stadige assosiasjoner til flere lag av fortid skaper et hektisk, pulserende, rått og nakent inntrykk. Ved siden av å romme konkrete situasjoner rommer de også ettertanke, forsøk på å tolke handlinger og valg. Den skarpe realismen og detaljene i redskapsskildringen, på den ene siden, veksler med nesten deliriske tablåer og surreale opptrinn fra den bergenske studenttiden. Fortidsbildene, ungdomsnederlagene kontrasteres mot den voksne mannens bevegelser i en by han egentlig ikke kjenner lenger.

Burlesk-komisk og vemodig

HVIS ROMANER KUNNE SNAKKE SAMMEN, ville Rubato ….

Noen av de innskutte småhistoriene vipper mot det burlesk-komiske, et toneleie som aldri er langt vekke hos Lars Amund Vaage.

Når en nabo ikke vil gi seg med å klage på at studenten spiller for høyt, framstilles det tvisynt slik: «Han dreiv på. (…) Det var ikkje slik meint. Han hadde drepe mange menn, sa han, på Borneo. Men meg ville han ikkje drepa.(…) Men kvifor ikkje dempa det litt?»

Refleksjonene rundt det forgjeves prosjektet det er å oppsøke åstedet for egen ungdom er livsklokt formulert. Kontraster spilles mot hverandre, her er Bergens-tiden med et dobbeltblikk:

… og Det uferdige huset ha mye å si hverandre.

Først fortiden: «Inne i deg er det et rikt liv. Du har ein ung mann under vesten. Han lever i ein by som er borte. Han bur i Atlantis, før flodbølgja, før det undersjøiske raset. Han lever i minoisk tid. Han er svært lukkeleg. Venner har han fått, dei møtast på kafe. Han møter ei jente. Ho heiter Astrid.»

Så nåtiden: «Du går i det gamle, det legg seg ut framfor augo dine, med parkar, fontener og kyrkjetårn. Problemet er at det ikkje eksisterer. Det gamle er inne i deg. Det finst ikkje lenger. Det er det nye du ser.»

Vemodet er et av de karakteristiske toneleiene i Lars Amund Vaages rike romaner. Her er det Astrid-fortellingen som kanskje er den såreste, selv om det mot slutten antydes en mulig løsning, også for det kroppslige begjæret.

Rubato toner ut i en scene som på en hemmelighetsfull måte smiler til Det uferdige huset, Lars Amund Vaages nyeste roman. I denne nye henter han inspirasjon fra livet til sin egen bestefar. Den foregår hundre år før Rubato, men også den mellom fjord og fjell på Vestlandet. Hvis romaner kunne snakket sammen, ville disse to ha mye å si hverandre. Jeg plasserer dem side om side i bokhylla.

JANNEKEN ØVERLAND

 

26 Delinger