Ulrik Høisæther har skrevet en spennende og livlig røverhistorie, som dessverre er skjemmet av et noe flatt og uferdig språk og en ikke spesielt troverdig historie.
Men: Her er det likevel mye moro. Og et par relativt fine fyrer å bli kjent med.
Den første vi hilser på er en sjøoffiser fra Den spanske arvefølgekrig tidlig på 1700-tallet. I kamp med den engelske flåten utenfor dagens Colombia ofrer kaptein José Francisco livet i et forsøk på å redde et skrin med kongelige diamanter. Kaptein Francisco er absolutt en mann å ha med i krigen.
Det samme er den mystiske eventyreren «Vikingen». Han har, som kaptein Francisco, faktisk også vært med i krigen, det vil si på oppdrag for Fremmedlegionen, der han har tilbragt noen år av sitt liv. Og via en stor pokergevinst utstyrer han seg, sin kompanjong og sin kjæreste med båt og det som skal til for å dykke akkurat der diamantene forsvant tre hundre år tidligere.
Ulrik Høisæther:
Den siste bankboksen
Gyldendal
352 sider
Den tredje er den mildt sagt overvektige politimannen Frans Nansen, som sliter med både tidsklemme og altfor mange kilo, men som likevel går all in i forsøket på å løse det drapsmysteriet som er kjernen i historien.
For det går naturligvis en linje fra slaget utenfor den sør-amerikanske kysten til et drapsmysterium av i dag.
Det er da den norske «Skyndebanken» skal avvikle bankbokssystemet sitt at handlingen fra vår tid settes i gang. Men Frans Nansen og hans kolleger sliter med å skjønne sammenhengen.
Kontroll på finanser og historie
Forfatter Ulrik Høisæther har bakgrunn fra finansbransjen, og vi er trygge på at han har kontroll på delen av manuset som handler om penger og pengeflytting. Han har også en heldig hånd med de historiske begivenhetene. Det er artig at de for oss såpass perifere kampene i en lite omtalt, utflyttet europeisk krig er driveren i fortellingen.
Men: Språket halter til tider. Og mest i begynnelsen. (s. 24: «Henke gjorde innsamling, noe som krevde mobilregning igjen …» Å «gjøre innsamling» … heter det det?) (s. 37: På samme måte som Vikingens sindighet og dyktighet hadde smittet over på Marcos, hadde kanskje aldri det døende jaget etter rikdom fra Marcos side sprunget over og slått rot i Vikingens sinn.» Ikke nødvendigvis feil, bare veldig kronglete, og ofte litt vanskelig å lese.
Språket skurrer altså iblant, men det er handlingsmønsteret til flere av karakterene som skurrer mest for denne leser, og det går på troverdigheten løs. Ok, det er en røverhistorie, men hvorfor tar karakterene disse merkelige valgene de tar hele tiden? Og ikke minst: Hvordan er det mulig for dem å overleve det de utsettes for?
Vikingen er en av dem det dessverre er vanskelig å tro på. Hans handlingsmønster er springende, for å si det mildt. Til tider er han så impulsiv at han ikke fortjener å overleve. Samtidig er han plutselig en langtidsplanlegger av rang. Likedan kompanjongen hans Marcos: Våpenbror og bestevenn gjennom flere år. Så forsøker han plutselig å drepe Vikingen, nærmest som en innskytelse fra én linje til neste.
Hjemsøkt hovedperson
Hovedfokuset i historien er imidlertid på Hans Nansen. Han har mistet sin elskede i en brann, og er eneforsørger for lille Elena. Det er naturligvis lite forenlig med livet som etterforsker på 24-timersvakter, og også hans handlingsmønster skurrer en smule for denne leser. Scenen der han, med datteren truet på livet, etterlater henne alene hjemme fordi han har et ærend hos naboen, er ett eksempel. Der han med flere kulehull og alvorlige brannskader rømmer fra sykehuset nesten før han er innlagt for å reise ut av landet og ta skurkene, er et annet. Ja, hvor mange skudd han får i kroppen i løpet av de 352 sidene mistet jeg tellingen på. Han overlever dessuten brann, drukning, alvorlig bilulykke og helt sikkert en del annet også. Og det er ikke James Bond det handler om her, men en overvektig alenefar fra Oslo.
Også de andre i historien får unngjelde, men de fleste slipper fra det i relativt god behold. Vi er med på intet mindre enn tre alvorlige, livstruende branner i løpet av de 352 sidene. Og opptil flere skyteepisoder og drukninger. Dessuten er også et fem år langt opphold i verdens verste fengsel, der snittalderen for overlevelse er ett år, på cv-en til en av karakterene.
Utspekulert røverhistorie
Likevel er det en utspekulert røverhistorie og en til tider fornøyelig og ganske spennende thriller Ulrik Høisæther har skrevet. Og vi blir litt glade i denne Frans Nansen etter hvert, tross utagerende spising og impulsive handlinger. Det er noe ved ham der han stapper i seg dobbelt porsjon på gatekjøkkenet mens han strever for å rekke barnehagen. Og samtidig forsøker å motstå sjarmoffensiven fra Iselin på kammeret.
Og så er det jo assistenten hans, den unge politimannen Henke Li, som bobler av testosteron og forelsker seg i samtlige damer han støter på i etterforskningen.
Og Vikingen likedan. Som overlever alt, helt til han har fullført sin noble plan. Litt usikker på om hans fins i virkeligheten riktignok. Men pytt. Jeg er litt usikker på Lisbeth Salander og James Bond også.
Slutten er intens og spennende, med en noe overraskende vri, og jeg tror vi kommer til å høre mer om Frans Hansen og de andre på politikammeret i senere bøker. For kort oppsummert er det en fin fyr det handler om. I en livlig røverhistorie – med et par skavanker.
ATLE NIELSEN
(Forfatterfoto: Julie Pike/Gyldendal)
