Langsom og vakker

Vannets pakt er en velskreven familiesaga om fødsler, dødsfall, spiritualitet, katastrofer, kastesystemet, frigjøring, krig og monsuner. Det er mye, men ryddig nok til å henge med.

Forfatteren, den internasjonalt anerkjente indisk-amerikanske legen og professoren i medisin, Abraham Verghese, har skrevet en roman proppfull av historier, skikkelser og tidslinjer som fletter seg inn og ut av hverandre. Hovedlinjene er landet og livene som lever der, i en verden du sent vil glemme og kanskje helst ønsker å reise til.

En familiesaga

Fra første side transporteres leseren inn i en annen verden, plassert i Sørvest-India tidlig på 1900-tallet. En tolv år gammel jente blir giftet bort til en 40 år gammel mann, og hun må forlate moren for et nytt hjem i Kerala. Verghese briljerer med sine vakre beskrivelser av det indiske landskapet – godt ivaretatt og oversatt til norsk av Guro Dimmen.

«På bredden av lagunen vokser fire skjeve kokospalmer, de stryker over vannet som om de vil speile seg, før de retter seg mot himmelen. Farvel, lagune. Farvel elv.» 

Abraham Verghese:
Vannets pakt

Roman
Gyldendal
704 sider
Oversatt av Guro Dimmen

Slekten hun giftes inn i skjuler en mørk hemmelighet, familien er nemlig hjemsøkt av en forbannelse. I hver generasjon har minst ett medlem druknet uventet. Denne tragedien blir kjent som Tilstanden. Det er selve drivet i teksten, og vi venter hele tiden på at forbannelsen skal inntreffe.

Vi følger familien helt frem til 1977. Jenta blir kjent som ”Ammachi”, som betyr mor. Ammachi blir en ledende skikkelse i lokalsamfunnet. Sønnen hennes Philipose og hans legedatter Mariamma fører slekten videre og knytter bånd langt utenfor Kerala. Vi skal blant annet til Skottland, hvor vi møter Digby Kilgour, en ung medisinsk utdannet, som migrerer i 1933 fra en dårlig barndom i Glasgow til Madras i India for å få kirurgisk erfaring.

Dessuten følger vi et tidlig 1900-tall med store omveltninger for India, med frigjøring fra Storbritannia og modernisering.

Det skjer mye, og ingenting er forutsigbart.

Minner om Steinbeck 

Verghese har en unik evne til å skildre landskap og mennesker. Jeg minnes forfatteren John Steinbeck sine rike og detaljerte landskapsskildringer. Ofte tar jeg meg i å gjenlese utdrag for å oppleve poesien på nytt. Jeg anbefaler markeringstusj. Teksten krydres med kulturelle begreper og uttrykk ukjent for mange, som en velkomstdrikk inn i et nytt hjem.

Scenene er levende, med vibrerende karakterer. Digby Kilgour, Baby Mol og Philipose er spesielt fargerike karakterer, som gir gode livsperspektiver.

Kanskje fordi Verghese selv er lege, får medisinen stor plass gjennom hele boken.

«Dessuten, til tross for all sin metaforiske tyngde, er hjertet et utpreget fantasiløst organ, to pump i en serie, der et av dem skyver blodet gjennom lungene og det andre gjennom resten av kroppen. Og hennes er ikke noe annerledes enn hans.»

Takknemligheten for medisinen er som bærebjelken gjennom boken, som nærmest kan leses som en hyllest til medisinske og politiske fremskritt. Slik blir Tilstanden en stor kontrast – det overtroiske mot det rasjonelle.

Taper seg

Men dessverre: På et tidspunkt glipper boken. Det skjer så mye at leseren mister sin dype medfølelse for karakterene. Jeg bryr meg mindre og mindre.

Karakterene har liten utvikling, og Verghese burde nok heller latt noen karakterer få skinne, enn å redusere store karakterer til statister. Savnet etter dem, er større enn ønsket om å bli kjent med nye historier. På et tidspunkt kjennes det ut som om landsbyen Parambil er på vei til å bli selve hovedkarakteren, noe som hadde vært et fint grep, men også dette glipper.

Verghese gaper også over for mange tema. Dette gjør det vanskelig å være like involvert i alle deler av boken, fordi det stadig blir mer krevende å holde styr på alle de løse trådene utover i historien. Det virker også som Verghese blir sliten. Skrivestilen han først dro inn i boken med, forsvinner.

Mens jeg leser de siste kapitlene, savner jeg første del, både på grunn av skrivestilen og karakterene, som etter hvert flates ut.

En av karakterene har en lidenskap for litteratur og skrivekunst, og sier:

«Ammachi, når jeg kommer til slutten av en bok og kikker opp, har det gått fire dager. Men i løpet av den tiden har jeg levd gjennom tre generasjoner og lært mer om verden og meg selv enn jeg gjør i løpet av et helt skoleår.»

Og hit ønsker Verghese å ta oss. Og det klarer han, nesten. Men ikke helt.

Vannets pakt er en langsom og vakker bok, og tross en overraskende og sjokkerende avslutning, oppleves romanen fremdeles tidvis for langsom.