Kulturkrig for nybegynnere

Subjekt-redaktøren Danby Chois beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt internett og den offentlige samtalen i – tja, en fem til åtte år nå? – kommer sannsynligvis et par år for sent.

Store norske leksikons definisjon av lånordet woke lyder per i dag slik: «Woke er en betegnelse på en tilstand av årvåkenhet og motstand mot særlig rasisme og diskriminering av minoriteter. En person kan dermed være woke dersom vedkommende er opptatt av identitetspolitikk og av å være politisk korrekt […]».

Andre har en annen definisjon: «Krenkelseshysteri». Personlig ble jeg først kjent med den moderne bruken av begrepet i et intervju med Katy Perry, det kjente amerikanske intellektuelle fyrtårnet, for ganske nøyaktig ti år siden.

Danby Choi:
Kanseller meg hvis du kan – mitt oppgjør med woke

Sakprosa
Aschehoug
320 sider

Mediegründeren Choi vedgår det selv i det siste kapittelet i denne boken, der han skriver: «At flere nå begynner å bli lei av woke, må sees i sammenheng med at vi har fått vite om en lang rekke ofre […]» og: «Inflasjonen i de urettferdige kanselleringene vil til slutt bli for høy».

Jeg tror han har rett i at folk er lei, uten at det dermed er sikkert at det er «inflasjonen i de urettferdige kanselleringene» som har medført at begrepet eventuelt er i ferd med å miste kraft og mening. Radikale politiske strømninger har det med å avta i styrke over tid (også aktivister får barn og husbanklån). Og ingenting varer evig på internett og i sosiale medier, der både woke og anti-woke i overveldende grad har utspilt seg.

Kulturkrigen begrepet nærer, vil trolig anta nye former. I beste fall har har vi kommet noen skritt videre i debatten(e). I verste fall har woke vært det amerikanerne kaller «a sideshow»: En forestilling iscenesatt og holdt i gang av noen ganske få, men høylytte og til dels ytterliggående stemmer på begge sider. Én ting er sikkert: Det har vært en vondt og vanskelig tid for moderate mennesker.

Repetitivt

Kanseller meg hvis du kan dreier seg i stor grad om kontroversene som har vært. Boken er en slags «greatest hits», en oppsummering og oppramsing av de woke-og kansellerings-relaterte debattene Choi og nettavisen hans har engasjert seg i i løpet av de siste fem årene.

Den første tredjedelen er imidlertid en slags selvbiografi omhandlende forfatterens vei ut av woke-helvetet. Øynene hans ble åpnet da han fikk et par velbegrunnede rapp over fingrene av Inger Merete Hobbelstad, da i Dagbladet, og Hilde Sandvik, tidligere redaktør i Bergens Tidende, for en anmeldelse han skrev i Aftenposten om utstillingen «Med lukkede øyne – Gauguin og Munch» i 2018. Den unge kunstkritikeren hadde gått rett i tidsånd-fellen og kritisert den for et «utdatert syn på kjønn og etnisitet».

«Radikaliserings-prosessen» skjøt fart under rettssaken mot den såkalte kulturprofilen i Oslo tingrett i 2020. Choi, som anså vedkommende som en nær venn og mentor, var vitne. Forfatteren bruker oppunder 60 sider til å prosedere saken én gang til.

Det er for mye. Spesielt med tanke på hvor travelt han får det mot slutten, da Kanseller meg hvis du kan får et repetitivt og oppsummerende preg, og kapitlene oppleves som bearbeidede utgaver av ledere og kommentarer Choi har skrevet tidligere, om debatter han har engasjert seg i både i og utenfor Subjekt.

Reklame for dagjobben

Apropos nettavisen: Choi lar sjelden en sjanse til å reklamere for dagjobben gå fra seg. Han tar omkamper om selvkritikk han har påtatt seg, blant annet i den herostratisk berømte Sophie Elise-saken, der han var inhabil (Choi lanserer en ny teori: det kan ha vært ketamin i posen, og det står ikke på naroktikalisten).

I og med at så mye av boken er tilbakeskuende, har ikke Kanseller meg hvis du kan veldig mye nytt å by på for folk som har hatt et halvt øye på samfunnsdebatten, og især den semi-offentlige debatten mellom the usual suspects på Facebook.

Det er Kunsthøgskolen i Oslo og Carl von Linné i Botanisk hage. Det er betent transdebatt, Winston Churchill-statuen på Solli Plass, Eikrem-saken, «antirasistiske handlingsplaner» i kulturlivet, Christian Krohg og Leiv Eriksson. Bare «Jungeltelegrafen» mangler.

Greit. Kanseller meg hvis du kan er nok primært skrevet for unge lesere. Kanskje aller mest gruppen man får inntrykk av at forfatteren mener lider mest under godhetsposerings-tyranniet: Unge menn.

Tungen rett i munnen

At disse får en innføring i ytringsfrihet og viktigheten av meningsbrytning, kan neppe skade. Men for lesere som har vært ute en vinternatt før, blir det mange avarter av meningsinnholdet i for eksempel denne setningen, fra side 265-266: «Det er også gjennom meningsmangfold at samfunnet utvikler seg. Det er når ulike oppfatninger konfronteres med og skjerpes i fri meningsbrytning, at ny innsikt vinner frem».

Vanskelig å være uenig i det. Og undertegnede er helt på linje med Choi i at de tradisjonelle mediene – the lamestream media, si – gjør klokt i å holde tungen rett i munnen i møte med de mest aparte tendensene i samtiden.

Den digitale gullkalven

Men da han tidligere har skrevet at «woke pluss sosiale medier er dermed en potensielt giftig kombinasjon. Woke-begrepets utvikling må også sees i lys av fremveksten av den digitale gapestokken som sosiale medier så lett degenererer til», slår det en jo at han kunne skrevet nøyaktig det samme om anti-woke brigaden.

Begge sidene er med på å opprettholde dansen rundt den digitale gullkalven. Subjekt lever av den.

For ekstreme sentrister og andre som tviler seg frem til det meste her i livet, er ikke Kanseller meg hvis du kan veldig spennende lesning. Choi argumenterer godt, men nokså tørt, gjentagelsene er mange og mye av stoffet er som nevnt kjent fra før. Tonen er til tider like høytidelig som den er blant wokeistene forfatteren går til angrep på. Og sånn går no dagan.

MORTEN STÅLE NILSEN