– Kritikken er litt enkel

– For det første: Hun er 24 år, så hun er voksen hun også, ha, ha. Faktisk er hun eldre enn meg da jeg debuterte. Og som en cocky DJ (22) sa jeg akkurat de samme tingene, at vi måtte lære av musikkbransjen og utelivsscenen. Det er interessant at man 24 år senere sier akkurat det samme. Det sier kanskje noe fundamentalt om bokbransjen, sier Steffen Sørum.

Debutant Carina Edine skrev i en kommentar, publisert i går, at forlagsbransjen ikke gjør nok med å engasjere ikke-lesende ungdom. Hun kaller lesetiltakene for «krampaktig rekruttering», og mener at mange i bransjen anser de ikke-lesende som «dumme».

– Carina smeller til, det er kult. Samtidig er kritikken litt enkel. Hun snakker om «de som sitter på toppen», som om litteraturbransjen er styrt fra røykestuer i gamle villaer. Nå skjelver de etablerte over mulighetene selvpublisering gir. Maktstrukturen er annerledes nå enn for 30 år siden, også sammensetningen av redaksjonene er endret. Hun mener at det er menn 50+ som klapper i hendene over Lovrenski, men det var vel like mange kvinnelige anmelderne som var panegyriske rundt den utgivelsen? Jeg er enig i at Lovrenskis språk ikke er så nyskapende som man skulle ha det til – og at hypen kanskje gjenspeiler bransjens håp om en Messias som skal nå unge lesere. Men samtidig skaper Lovrenski nysgjerrighet blant de unge som ikke er sett siden Ari Behn sin debut, er ikke det fint da?

LES OGSÅ: – Vi må sørge for at litteraturen er relevant også for ikke-lesende

Samtidig er han enig med Edine at noe må skje. Og det raskt.

– Det er blitt ropt varsku lenge om at lesingen er på vei ned. Noe burde skjedd for 20 år siden. Bransjen har ikke klart å ta inn over seg at lesetradisjonene ikke lenger følger samme mønster som tidligere.

Han mener det er viktig å se på hvordan bokbransjen er rigget, for å forstå hvor problemet ligger og hvor kritikken skal rettes.

– Det handler om hvordan forlagene opererer for å tjene penger. Momsfritak, boklov og kulturinnkjøp og støtteordninger former nok litteraturen mer enn vi ønsker. Kreativt arbeid må foregå innenfor de rammene Kulturrådet har satt og gjør eksempelvis hybrider mellom tekst, bilde og spill vanskelig å utgi. Det er noe å ta tak i. Det kan være mer å hente for forfatterne utenfor de tradisjonelt store forlagene nå enn tidligere. Hos Norsk barnebokinstitutt har vi hatt studenter som har selvpublisert med hell. Både solgt greit og blitt prisnominert. Jeg kjenner norske forfattere som heller selvpubliserer på engelsk, hyrer inn redaktør og oversetter på timebasis og har hell. Jeg syns Carine Edine skal slutte å se i bakspeilet og heller se fremover på hva hun selv kan være med å skape utenfor disse rammene.

– Man arbeider ikke metodisk nok

– På en måte kan man si at aldri før har så mange unge sluppet til som nå, gjennom elevmedvirkning og støtteordninger for ung kunst, likevel synker interessen for lesing. Forlagene ønsker selvfølgelig  å få unge til å lese. Bransjen må ta tak i relevans blant unge hvis forlagene skal overleve. De unge klarer seg sikkert helt fint uten bøker.  Hvis fortellingen kan fortelles like godt i et spill og film, så dropp pliktløpet med papiret. Et godt spill er bilder, musikk, tekst. spill dekker jo nærmest alle kunstformer. Forfattere og forleggere må i større grad fokusere på hva litteraturen har som ikke andre mediene ikke har?, sier Sørum.

Han mener forlagenes kontakt med målgruppen er for dårlig.

– Jeg opplever det som litt tilfeldig. Noen redaktører er heldige å ha barn i målgruppen, det er få forleggere som oppsøker skoler og barne- og ungdomsmiljø. Selv prioriterte jeg dette høyt da jeg var redaktør og møtte motstand og lite forståelse fra ledelsen. Redaksjonene er ofte for travle til å arbeide metodisk nok og dermed ikke i kontakt med hva målgruppen egentlig ønsker seg. Fokusgrupper, dybdeintervjuer, testgrupper. Ungdommen roper jo at de ikke kjenner seg igjen i litteraturen – så kanskje man burde lytte til dem? Å skrive for ungdom er komplekst og svært utfordrende, det er ikke bare å hente inn enn influencer, likevel finnes gode bøker som blir likt.  Utfordringen ligger i å formidle rett bok til rett leser og være genuint opptatt av å være i dialog med unge lesere.

Sørum påpeker derimot at det er en utfordring for forlagene å treffe unge mennesker:

–  Markedsføring av Barne- og ungdomslitteratur er en krevende jobb for en markedsavdeling hos forlag. Hvor skal man reklamere? Klassekampens papirutgave eller bruke TikTok? Og hvilke unge når man egentlig på TikTok? Det er lett å tro alle, men Boktok er ekstremt jentedominert og aldersnivået på leserne av YA er høyere enn man tror. Hvordan nå guttene? Må man nå foreldrene og ungdommen samtidig?

Et paradigmeskifte?

– Dette blir litt som når dinosaurene tror de har noe smart å si til de første pattedyrene. Det kan godt være Edine har rett, eller vil få rett: Muligens er hele den «gamle» måten å skrive romaner på, litteratur på, i ferd med å dø ut. Kanskje står vi foran et såkalt paradigmeskifte, sier Jan Kjærstad.

Han mener at kjernen i litteraturen fremdeles er den gode historien.

– Mennesket vil alltid fortelle hverandre gode og viktige historier. Hvordan vi gjør det, formen, vil forandre seg med tiden vi lever i. Det kan se ut som om vi nå står overfor muligheter til å fortelle på nye måter. Ikke minst på mobilskjermen.

Kjærstad påpeker at konsentrasjonsutfordringer kan være grunnen til at unge velger vekk bøker – og at vi ser yngre forfattere omfavne nye fortellermåter.

– Problemet med den typen litteratur jeg skriver, er at den fordrer tid, konsentrasjon og hukommelse. Målet er å gi en innsikt, en erkjennelse, som leseren ikke finner noen andre steder. Og viktig: Dette er nytelse. Å få innsikt er nytelse. Hvis det er sånn at lesere i dag opplever dette som lite tilgjengelig, fordi de ikke lenger vil eller klarer å konsentrere seg i et lengre tidsrom, vil den tradisjonelle roman-fortellemåten møte veggen. Men allerede nå skriver yngre forfattere kortere historier, i tillegg mer fragmentert, som et svar på dette. Gode historier komprimert på en ny måte.

Han tror ikke forlagene ser på ikke-lesende som dumme:

– Det er allikevel ingen i et seriøst norsk forlag som sitter på sin høye hest og forsøker å diktere hva som er god litteratur til unge mennesker. Det er ingenting redaktørene heller vil enn å finne litteratur, nye former, som når frem til unge mennesker. Og én ting er jeg bombesikker på: Ingen i norske forlag ser på unge lesere som «unge, dumme og naive».

– Aldri top-down, men bottom-up

– Jeg tror ikke man kan sammenligne litteratur med musikk. Litteratur vil aldri bli som musikk, fordi musikken har den store fordelen at den har en umiddelbar tilgang til hjertet og hjernen. Smack. Den trenger ingen «oversettelse», sier Kjærstad.

Han mener det er feil å kreve av forlagene at de alene skal løse utfordringen – at løsningen ligger annet sted.

– Når litteraturen forandrer seg, og kanskje blir mer slik Carina vil at den skal være, vil det aldri være forlagene som bestemmer dette. Når det oppstår nye fortelleformer, er det aldri top-down, for å si det med programmeringsspråket, men bottom-up. Det er med andre ord unge mennesker selv som genererer denne nye litteraturen. Så for Carina er det bare å stå på. Det er hun har både makten og anledningen. Forlagene venter med åpne armer.

– Lettlestbøkene er første stopp

– Etter mitt syn er det største problemet at vi ikke jobber nok med å hanke inn leserne i det øyeblikket de skal oppdage bøkene. Ingen av oss begynte livet med studier i hjernekirurgi. Vi må alle starte et mye enklere sted, uansett om vi skal jobbe i industrien eller ta en doktorgrad senere i livet. Og skal vi bli gode til å lese og skrive og bli interessert i litteratur, er lettlestbøkene første stopp, sier Arne Svingen.

Han legger frem det han kaller «leselystens store paradoks»:

– Merkelig nok er de mange voksne som er opptatt av barn og unges lesing ikke like interesserte i å gi dem bøker som kan skape denne leselysten. Dette framstår for meg som leselystens store paradoks. For hva er poenget med strategier og kampanjer rundt barns leselyst om de hele tiden får bøker de ikke klarer å komme seg gjennom? Svært mange av disse bøkene blir rett og slett for vanskelige for en utrent leser.

– Blant forfattere er prestisjen ved å skrive lettlest-bøker, omtrent null. Får vi de virkelig gode lettlest-bøkene hvis forfatterne selv også ser ned på det å skrive slike?, sier Svingen.

Han peker også på utfordringer i leseformidlingens kanskje viktigste arena: skolebibliotekene:

– Når vi snakker om leselyst, prater alle om viktigheten av skolebibliotek. Men altfor få snakker om hvordan vi kan bruke skolebiblioteket best og skape det frirommet som gjør lesing spennende og magisk. Gjør vi hele tiden litteratur til det kjedeligste ved norskfaget, vil lesingen fortsette å tape.

Lettlestbøker blir ofte «nullet»

– Vi snakker hele tiden om å finne den riktige boka til rett leser. Men hva hvis alle bøkene som er enkle nok for den svake leseren ser latterlig barnslige ut og handler om ting de var opptatt av da de var tre-fire-fem år yngre?

Han forteller også om utfordringene med å få lettlestbøker kjøpt inn i bibliotekene:

– Innkjøpsordning er en flott innretning der mange bøker blir spredt til biblioteker over hele landet. Men melder du på en lettlestbok med en enkel historie som kan være inngangen til litteraturen, er sjansen stor for at denne blir nullet (les: avvist). Altså må biblioteker og skoler bruke egne budsjetter på å skaffe bøker til utrente lesere og forlagene må tenke seg om tre og fire ganger hvis de skal satse på en så økonomisk sjansepreget utgivelse.

– Hastige og lettvinte løsninger er ikke oppskrifta

–  Alle som jobber med ungdom trenger innspill til hvordan man bedre kan engasjere målgruppa. Da må man også lytte til ungdom. Det er helt essensielt, sier Ole Ivar Burås Storø, prosjekt- og kommunikasjonsansvarlig i Foreningen !les.

Han mener at bokbransjen kanskje har hatt en tendens til å tenke for kategorisk om både ungdom og kjønn.

– Man kunne med fordel vært mer utforskende og tørre å eksperimentere mer. Samtidig mener jeg at mange forfattere og illustratører er gode på å treffe med aktuell tematikk i litteraturen de skaper. Så vil jeg også legge til at mange bibliotek gjør mye godt formidlingsarbeid, har økt utlånet og gjort bibliotekene til attraktive steder å være.

Storø påpeker viktigheten av å involvere ungdom og å skape sosiale fellesskap rundt litteraturen for å engasjere ikke-lesere. Det er også kjernen i Foreningen !les sitt arbeid.

– Foreningen !les har vært i front når det gjelder medvirkning blant barn og ungdom. Det har vært suksesskriterier i for eksempel Bokslukerprisen, Uprisen og Ungdommens kritikerpris, men også i mange av de andre prosjektene våre. For oss er det helt avgjørende å gi dem medbestemmelse. Dessuten er det også viktig at barn og ungdom involveres i planlegging og gjennomføring av arrangement, forfattersamtaler, utdelinger, prosjektutvikling osv. Så blir det vår jobb å stille med ressurser, lage rammer og legge til rette for medvirkning og medbestemmelse. Vi er tett på barn og ungdom hele året og ser hvilken effekt det har.

– Edine skriver at det haster å gjøre noe: Er dette også deres opplevelse?

– En befolkning som verken har ferdigheter til å lese eller gleden av å fordype seg i litteratur, vil få betydning både for samfunnet og demokratiet, men også for folks egne opplevelser og personlige utvikling. Derfor er det også viktig å skape engasjement så tidlig som mulig, få inn gode høytlesingsrutiner, være lesende forbilder og gjøre litteratur tilgjengelig på ulike arenaer. Barn og ungdom må bli eksponert for litteratur. Hvis ikke, vil muligheten til å oppdage den bli vanskelig. For å lykkes bedre trenger vi også mer forskning om lesevaner som ikke bare er statistikk og anekdoter. Hastige og lettvinte løsninger er ikke oppskrifta.