Kodeløst

Bobbie Peers leverer nytt filmmateriale i bokform. Men han holder seg, som Hollywood ofte gjør, på overflaten.

Det har sikkert blitt påpekt av bokanmeldere før meg, og det kommer sikkert til å bli påpekt av bokanmeldere etter meg, hvor lett det er å se at forfatter Bobbie Peers også er filmregissør. Han skriver så filmatisk, så handlingsdrevet, så konkret og billedlig, at du nesten ser for seg filmen i hodet mens du leser boken. Så har også Hollywood-regissør Morten Tyldum og hans produksjonsselskap Norse Code for lengst kjøpt rettighetene til «Luridiumstyven», Peers´ supersuksess av en barnebokdebut. Tyldum kan like godt oppgradere avtalen til flere filmer med en gang, for også tredje bok i serien, Orbulatoragenten, er som skapt for det store lerretet.

Tilbake til Instituttet

En mystisk skikkelse gir unggutten William Wenton, også kjent som verdens beste kodeknekker, en pakke som inneholder en liten pyramide. Snart hentes William og foreldrene hans tilbake til Institutt for Human Forskning, der det har det skjedd store forandringer siden sist. Det viser seg at flere er på jakt etter pyramiden William fikk, for den er en såkalt orbulator som gir den som klarer å løse dens tilhørende kode tilgang til antiluridium, det eneste stoffet som kan stoppe den onde Abraham Talley. Den som prøver å løse koden uten å klare det, vil derimot dø.

Det høres dramatisk ut, og fortellingen holder et høyt tempo med mye action og mange forflytninger underveis. Spenningen rundt hvorvidt Wenton klarer å løse koden eller ei – altså hvorvidt han overlever eller ikke – fisler likevel litt bort. Grunnen til det er at Peers dveler litt for lite ved hver situasjon. Det går såpass kjapt unna, at vi som lesere glemmer litt hva som står på spill.


Bobbie Peers:
Orbulatoragenten

Barnebok/roman
Aschehoug

Savner kodeknekking

Og her er en annen innvending med William Wenton-serien: Hvorfor i all verden skriver ikke Peers mer om selve kodeknekkingen? Joda, vi vet at William evne til å løse koder kommer av kraften fra luridiumet han har inni seg. Men det hadde vært så mye morsommere om vi likevel kunne få innblikk i hva kodeknekkingen faktisk består av. Som leser får vi bare vite at han løser koder, ikke hvordan han gjør det. Det føles som en litt enkel utvei, men all den tid Peers ikke har gitt kodeknekkingen større oppmerksomhet i de tre første bøkene, er det vel et bevisst valg. Synd er det uansett.

Morsomt plot, kjedelig språk

Underholdningsverdien i «Orbulatoragenten» er det ingenting å si på. Boken er lettlest, har god flyt, og Peers avslutter kapitlene med fine cliffhangere. Han viser gjennomgående stor fortellerglede og putter inn underspilt humor der det passer – særlig robotene er morsomme.

Det boken mangler, er et språk som beveger seg utover det ordinære. Noen steder er det direkte dårlig, som når følgende tre setninger dukker opp på samme side: «Det var som om ekornet kikket tilbake på William for å sjekke reaksjonen hans, før det slapp nøtta rett på mannen der nede», «Nå var det som om William oppfattet ting i sakte film» og «Plutselig var det som om William handlet på autopilot». Hvis Peers hadde kuttet ut å skrive «som om» hele tiden, hadde de språklige bildene fungert helt fint. I stedet for «Det var som om William fremdeles kunne kjenne varmen fra det ulmende bussvraket», kunne han ha skrevet «William kunne fremdeles kjenne varmen fra det ulmende bussvraket». Slike svakheter burde, om ikke Peers selv ser dem, bli fanget opp av redaktør og språkvasker, spesielt når man har kommet så langt som til tredje bok i serien.

Internasjonal schwung

William Wenton er uten tvil det nærmeste Norge kommer sin egen Harry Potter, men i motsetning til J.K. Rowling, lykkes ikke Peers med å gjøre karakterene sine tredimensjonale. Konsekvensen er at man ikke blir veldig godt kjent med noen, antagelig fordi det er så få hvileskjær i handlingen å gjøre det i. For en voksen leser er boken derfor fort glemt, men for målgruppen byr nok «Orbulatoragenten» på artige lesestunder. Og den har unektelig en internasjonal schwung over seg, såpass at man av og til føler man leser den norske oversettelsen av en engelsk bok. Det er ikke udelt positivt, men én ting er sikkert: Bobbie Peers og William Wenton byr seg igjen frem for både en hel bok- og filmverden.

RANDI FUGLEHAUG

 

 

(Foto: Sofia Runarsdotter)

 

 

Trykk her for å se høstkatalogene