– Kjenner forventningspress

Det var ingen selvfølge at Marianne Kaurin skulle blitt forfatter, til tross for at hun har likt å skrive hele livet. Først i en alder av 35 søkte hun seg inn på forfatterstudier, men jobbet i forlag og på skoler før den tid.

– Jeg har alltid bare skrevet masse greier. Dagbøker fra jeg var veldig liten, og etter hvert ble dagboknotatene til små historier. De færreste bestemmer seg for å bli forfatter, går på et kurs og setter seg ned for å skrive en bok. Det er ekstremt mye prøving og feiling, sier Kaurin.

Etter hvert forsto hun at dette var noe hun ville drive med. Men hun påpeker at det ikke er noen selvfølge å lykkes.

– Man kan utdanne seg til å bli forfatter, men man er ikke sikret jobb når man er ferdig. Man må hele tiden selge inn ideer. Også etablerte forfattere blir avslått.

Fikk prestisjepris

Karrieren hennes startet imidlertid bra.

Etter debuten i 2012 med ungdomsromanen Nærmere høst mottok hun strålende kritikker. Hun ble også tildelt debutantprisen fra Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2012, og Uprisen – årets ungdomsbok 2013 (sammen med Ellen Fjestad).

Den forrige boka, Syden, ble utgitt i 2018. Også den skulle hun motta en pris for, Deutscher Jugendliteraturpreis, en av verdens mest prestisjefulle litteraturpriser. I tillegg er boka nå oversatt til 18 språk.

Kjenner hun på en ærefrykt for det nye bokslippet?

– Det oppleves litt som det man kaller «den vanskelige andreboka», for nye forfattere. Man debuterer med første bok, det går bra, og du skal sette deg ned å skrive bok nummer to. Det kan være ganske utfordrende for mange forfattere. Jeg kjenner så klart på et forventningspress, men har måttet legge det helt bort i denne skriveprosessen, sier Kaurin.

Høyaktuelt tema

I Trivselslederen setter hun søkelys på popularitet, noe som kan beskrives som evig aktuelt.

– Forskjellen nå er kanskje hvilke medier man har å spille på. Jeg husker at det var en popularitetskamp da jeg var 11–12 år også. Men vi hadde ikke mobiltelefoner og sosiale medier. Det var en annen måte å kommunisere på, rett og slett. Nå er man til stede 24 timer i døgnet.

Ifølge eget utsagn har Kaurin ingen spesiell trang til å reise spesifikke tema. Hun jobber mer omkring spesifikke situasjoner eller historier.

– I dette tilfellet var det et av mine barn som kom hjem fra skolen og fortalte at de hadde valgt trivselsleder. Jeg hadde aldri hørt ordet før, og syntes det var morsomt i seg selv. En som skal lede trivselen, liksom, sier hun med et smil.

I de fleste tilfeller er det den mest populære i klassen som får slike oppgaver, og som kanskje ikke alltid er den beste på å skape trivsel.

– Det synes jeg var morsomt. En trivselsleder som ikke er opptatt av trivsel, men makt, popularitet og egen vinning. Slikt maktmisbruk finnes i absolutt alle sammenhenger, og når du er 11–12 år, er det ikke så mange maktposisjoner man kan ha.

I den nye boka fokuserer hun derfor på en slags fiktiv politisk valgkamp for å bli klassens trivselsleder. Hun ville dytte hovedpersonen inn i stadig større utfordringer som gjør at hun nærmest kjemper for livet for å få rollen hun ønsker.

Den prisvinnende barnebokforfatteren er opptatt av å skrive om viktige tema på en underholdende måte.

– Jeg prøver ikke å la alvorlige tema være styrende for prosjektet. Det er fint med alvorlige tema, men jeg synes det for mye norsk barnelitteratur som handler om alvorlige temaer. Det blir for sosialrealistisk og traurig, rett og slett. Derfor er det viktig alltid å prøve å underholde.

Med det mener hun at hun vil legge seg så tett på hovedpersonene at det blir deres historie og opplevelser. Hun skriver ikke for å gi barna lærdom, men underholdning.

Barnebokredaktør

I sitt daglige virke er Kaurin barnebokredaktør hos Cappelen Damm. Har det vært med på å påvirke forfatterkarrieren?

– Det er jo dette jeg jobber med hver eneste dag. Utfordringen kan være at jeg sammenligner meg selv med andre. Akkurat som en tannlege ikke kan fikse sine egne tenner. Selv om jeg plukker opp en del tips og triks, trenger også jeg en redaktør til å se over arbeidet mitt, sier hun.

Blikket utenfra er hun med andre ord avhengig av. Det har ikke gjort det lettere for henne å skrive denne boka.

– Da jeg skrev de tre andre bøkene, var jeg ikke barnebokredaktør parallelt, så det har faktisk vært vanskeligere. Jeg kjenner til alt som foregår i et forlag og på bakrommet, men det gjør det ekstra utfordrende. Men alt i alt så går det greit.

De forfatterne hun selv er redaktør for, har etter sigende ikke sett på det som problematisk at hun er blitt «konkurrent». Tvert imot har de sagt at det er fint å ha en redaktør som vet hvordan det er å sitte på den andre siden av bordet.

Gå i deg selv

Kaurin noterer seg bekymring for at barn leser mindre, men når hun møter lesere, opplever hun at de har hatt stort utbytte av boka, og at lesegleden faktisk lever i beste velgående.

– De kommer med masse spørsmål, og jeg er overrasket over hvor mye de faktisk får med seg. Vi klager på at unge ikke leser, men når de først leser, blir jeg fylt med glede.

Hun mener voksne bør gå i seg selv når det gjelder lesing blant barn. Den kan ofte bli som en oppgave eller en straff.

– Hvor ofte sitter vi hjemme selv med en bok foran barna våre? Hvor ofte ser jeg en haug med voksne på en trikk som leser eller gjør noe annet enn å se ned i telefonene sine. Det er sjelden.

Hun tror voksne må fronte lesing som noe gøy, ikke som plikt.

– Samtidig kan ikke barnelitteraturen være fylt av traurige temaer, kjedelig fortalte historier og voksenproblematikk. Hvem har lyst til å lese det? Som redaktør er jeg opptatt av å gi ut bøker som man virkelig tror kan treffe målgruppene. Det skader ikke at det er en dypere bunn eller mening, men det skal være underholdende, sier Kaurin.