Det mener Helge Simonnes. I «En Gud for de mange» har Simonnes møtt mennesker som opplever skepsis til det kristne trossamfunnet.
«Så gjør vi så, når til kirken vi går» har kanskje de fleste av oss sunget nå i julen, noen har kanskje til og med overvært en julegudstjeneste, men de aller færreste av oss oppsøker gudstjenester ellers i året. Det er også færre som velger kirken som samlingspunkt og sted for feiring. Helge Simonnes har sett nærmere på dette fenomenet.
Skepsisen til religion øker over hele verden. Muslimsk terrorisme og overgrepssaker i Den katolske kirke skaper engstelse og setter fokus på religionens negative innvirkning på samfunnet. Dette mener Simonnes også er tilfellet i Norge, men at kirkens ledere vegrer seg for å ta oppgjør.
Helge Simonnes er siviløkonom, og er også utdannet innen statsvitenskap og jus. Han har arbeidet som journalist i en årrekke, og var administrerende direktør i Vårt Land i 25 år. I En Gud for de mange (Kagge) har han skrevet 12 historier om personer som lever tett på troende mennesker. Han konfronterer Norges 12 biskoper – og spør om de gjør nok for å gå i rette med usunn forkynnelse og trospraksis?
Forfatter: Helge Simonnes
Aktuell med: En Gud for de mange (Kagge)
Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?
Det er gitt ut mange tunge teologiske bokverk opp gjennom tidene, men det er ikke så mange forfattere som har valgt en journalistisk innfallsvinkel. Det hadde jeg lyst til å prøve. Kanskje er det en fordel at jeg ikke er teolog når jeg går inn i en materie som er så kompleks. Jeg var sjefredaktør i Vårt Land i 25 år. Der møtte jeg fantastisk engasjerte lesere, men jeg har dessverre også fått telefoner og henvendelser som avdekker skremmende gudsbilder.
«Kirken har skremt bort folket» står det på baksiden av boken. På hvilken måte har de det?
Jeg har skrevet 12 historier om ikke-troende som lever tett opp til en kristent miljø eller en troende person. Mange av disse troende vil for mye på vegne av Gud. De blir så ivrige og bibelsk bokstavtro at de støter folk fra seg. Jeg får sitere fra bokomslaget: «Levi irriterer seg over faren, som mener at Gud velsigner noen nasjoner, og spesielt Israel. Berit raser over at ektemannen ble nektet nattverd og at hennes homofile sønn ikke fikk gifte seg i kirken». Her er det mange historier om utilsiktet maktutøvelse og usunn trosutøvelse. Historiene er fiktive, og jeg har fått tilbakemelding om at mange av dem oppleves vonde. Men mange lesere av boken sier at de også oppleves sannferdige.
Hvordan kan kirken vinne folket tilbake?
Dette er på ingen måte en metodebok om kirkevekst. Jeg forsøker å lete etter noen nødvendige forutsetninger for at folket vil lytte til kirkens budskap. Biskopene i Den norske kirke sa seg villige til å være med på prosjektet. Etter hver historie har jeg en refleksjonssamtale med biskopen i det bispedømmet historien er lagt til. De fremstår som reflekterte ledere i sine kommentarer.
Da Den norske kirke åpnet for enklere utmelding; hvorfor tror du det var så mange som meldte seg ut?
Det var nok en liten ketchup-effekt i dette. Det gikk for lang tid før en nettløsning for utmelding var på plass. I Norge er det ikke noe ras av utmeldinger slik som i Sverige, der borgerne har økonomiske og skattemessige fordeler av å si takk for seg. Blir det en medlemsavgift i Den norske kirke, vil antall utmeldinger skyte i været også i Norge, men det blir nok en stund til. Men det er en generell opplevelse at det er en økende, religiøs skepsis i vesten. Det har selvsagt sammenheng med fremveksten av islamsk terror og fundamentalisme, men det er også kristne troende som bidrar til at skepsisen skapes.
Er det bare Den norske kirke som har dette problemet, eller opplever andre trossamfunn utmelding på lik linje?
I de andre trossamfunnene er en større andel av medlemmene aktive i det daglige kirkelige arbeidet, men også her skjer det en avskalling. Mange i frimenighetene har vært nødt til å bearbeide vonde opplevelser fra en streng, åndelig oppvekst. Problemene jeg beskriver i boken gjelder i minst like stor grad frikirkelige samfunn, men folk flest kjenner ikke til det kirkelige organisasjonskartet. For de fleste er en mann eller kvinne med rundsnipp en prest, uansett hvor de hører til i det kirkelige landskapet.
Tre egne favoritt-dokumentarbøker som du vil anbefale videre?
Jeg løfter fram de ferskeste leste: Havboka fikk jeg julegave i fjor. Morten A. Strøksnes flyter over av fortellerglede om havområdet ved Skrova. Stoltenberg-biografien har jeg ikke lest ferdig ennå, men det jeg har fått med meg, synes jeg gir et sannferdig og positivt bilde av Jens. Kongens flukt av Dagsavisen-medarbeiderne Lars West Johnsen og Jens Marius Sæther er god, journalistisk fortellerkunst. Den siste boken begynte som en større reportasje i Dagsavisen, og ble etter hvert til bok, også den kom ut på Kagge Forlag.
Foto Simonnes: Sturlason / Kagge forlag
