– Jeg har skremt mange i sommer

DAGENS SOMMERGJEST: Folk gjør klokt i å ikke telte i sommerferien, skal vi tro Unni Lindell. Teltduken er tynn og det er lett å hugge en kniv gjennom den.

– I Dronen skjer det jo et drap i et telt. Jeg har fått så mange tilbakemeldinger fra folk som har sluttet å telte etter å ha lest boka. Det er klokt av dem, for teltvegger er tynne. Bare å ta en kniv og hugge tvers gjennom duken, fastslår Unni Lindell. Men det er ikke bare knivdrap og blod som sørger for sommerhyggen for Unni. Den rommer også ferieavstikkere til Spania og sommerhuset i Grimstad.

– Hvor tilbringer du ferien?

– Ferien er tredelt i år, nettopp vært i Spania hos våre gode venner Gerd og Bjørn Kjos. Helt nydelig. Nå er det sommerhuset i Grimstad, men litt opp og ned til Oslo for å skrive og rømme unna når det blir for lykkelig heftig med løpende barneføtter langs gulv og vegger. Ha, ha,

– Hva må en god sommerferie inneholde?

– Så «lite» som mulig. Jeg synes at resten av året er en eneste karusell av hektisk liv; alt fra skriving, intervjuer, reising, foredrag, barnepass, venner, møter, husvask, hagestell, handling, ordning. Ja, ikke ett ledig minutt egentlig.

– Hvilken bok er den beste du har lest så langt i år? Og hvilken ligger øverst i bokbunken i ferien?

– Den beste må være Heftige bånd av Vivian Gornick. Den er så utrolig bra skrevet og handler om en voksen datter og hennes gamle mor som vandrer langs New Yorks gater og krangler saftig og snakker om løsrivelse og begrensninger i sine kvinneliv. Mange småhistorier om arbeidernes og immigrantenes liv på 40-tallet. Koke Bjørn ligger for tur.

– Bøker på papir, på brett eller på øret?

– Absolutt papir. Og kun det for meg. Bok = papir. Jeg må kjenne boklukta.

– Hva står på bordet hvis du får velge ditt perfekte sommermåltid?

– Går det an å si at jeg blåser litt i mat? Jeg vil helst slippe å lage, nemlig. Ferie for meg er når alle spiser det de har lyst på når de har lyst og jeg slipper lange matseanser med hundre stykker rundt et bord. Hos oss er det nemlig så mange barn at de fleste enten er oppå eller under bordet.

– Vi var på evige teltturer da jeg var liten. Her med mor, lillesøster og dukke. Jeg var allerede som 6-åring redd for å bli knivdrept gjennom teltduken. Den angsten kom godt med da jeg skrev «Dronen».

– Hvem ville du invitert til bords, hvis du ikke kunne velge familie eller kjæreste?

– Alle veteranene som slutter i Aschehoug nå. Det blir litt trist. Jeg liker ikke forandringer. Ville bedt dem sammen med William Nygaard. Jeg savner ham fortsatt i korridorene. Jeg skrev liksom «for ham», om du skjønner. Vi var ofte svært uenige om bokpolitikk og det kunne gå heftig for seg. Men fy, så glad jeg er i ham!

– Hvem i Bok-Norge vil du helst gi en blomsterbukett?

– Da ville jeg ha trukket lodd og gitt til en av instagram-poetene. Jeg har kun vært noen måneder på instagram og elsker det. Men jeg er litt sjokkert over hvor mange «vanlige folk» som er poeter og som legger ut på insta. Egentlig blir jeg litt kvalm (positivt ment) av å lese de diktene. For mye er så jævla bra. Og jeg tenker, HERREGUD, så mange flinke forfattere det er der ute. Tenk om de kommer i flokk og vipper meg vekk, Ha, ha!

– … og hvem ville du gitt en neve brennesle?

– Til min aller beste venninne Anne B Ragde, for da hadde hun lagd verdens beste suppe, tilsatt feit fløte og servert hvitvin til. I motsetning til meg er hun en gourmetkokk av rang.

– Hvis du fikk være kulturminister for en høst – hva er det første du ville gjort?

– Du, jeg er oppgitt over kulturpolitikken på noen felt. Vi forfattere har 17 karensdager om vi blir syke, alle har det; fattige poeter og bestselgere. Skulle ønske det ble innført 1 (EN) karensdag for «vanlige» folk og færre for oss som jobber med kultur. Og så er pensjonssystemet håpløst. Det hjelper ikke om man har innbetalt 50 millioner i skatt gjennom karrieren, likevel får vi minstepensjon. Det er juks og bedrag. Det ville jeg tatt fatt i!

– BOK365 kårer denne sommeren tidenes norske romanfigur. Hvem ville du ha valgt?

– Det må bli Kristin Lavransdatter.

– Hva hadde vært tittelen på boken om ditt liv?

– Jeg har allerede skrevet den, Knut, nobodys baby, hvor jeg hektet mitt liv på katten Knuts. Men den handler mest om verdens særeste og mest bortskjemte katt, så min selvbiografi kunne for eksempel ha hett: Det lille tanke-skipet.

– Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg?

– Jeg er opptatt av havet og er forundret over at det fortsatt er lov å pakke inn varer i mengder med papp og plast. Jeg hater de grønne OMO-plastboksene med vaskebriketter. Fysj! Har lyst å boikotte dem! Og siden jeg ikke er noen kokk kjøper jeg «Nunne-pizza» til barnebarna. Det er Grandiosa. Hvorfor har den papp rundt og plast inni? Det får holde med en av delene. Jeg har begynt å rive av emballasjen på varene og legge den igjen i handlevogna. Så når jeg kjører derfra har jeg en liten haug med varer i et nett, mens det ser ut som om alle varene ligger igjen i handlevogna. Jeg oppfordrer alle til å begynne med det.

 

 

-- annonse --