– Jeg er ikke opptatt av politihverdagen

– Så hyggelig dere har det her i Norge, da, utbrøt Stefan Ahnhem fra scenen under Krimfestivalen, da programleder Hilde Sandvik påpekte at det var færre alvorlige saker tilknyttet norsk politi enn det svenske.

Både i virkeligheten og i fiksjonens verden – skal vi tro Ahnhems bøker.

Han gjestet programposten «Politikrim» under Krimfestivalen, sammen med sin svenske forfatterkollega Pascal Engman og norske krimforfatteren Sven Petter Næss.

Skriver om det han kan

Sistnevnte ble tildelt Rivetonprisen i 2020 for sin andre bok, Skjebnesteinen. Han er denne våren aktuell med sin fjerde bok om politietterforskeren Harinder Singh, som Næss fortalte var basert på sin stefar, som var halvt indisk:

– Man skal skrive om det man kan, og jeg kjenner jo den indiske kulturen.

I hans våraktuelle Passasjeren er det taxinæringen som står i sentrum. Og Næss har tatt Singh ut av Østerdalen og plassert ham tilbake i Oslopolitiet.

– Det er en ren oslokrim, og Singh har i tidligere bøker kanskje slitt med kulturforskjeller som kommer tydeligere frem på små steder. Dette aspektet jevner seg ut i Oslo – men han sliter fremdeles med konflikter rundt hans stahet, flirer Næss.

– I couldn’t care less

– Jeg forsøker hele tiden å være ett steg foran virkeligheten, å skrive om de sakene som ennå ikke har havnet i avisene. Men det er skjer jo så utrolig mye hele tiden, saker som hadde virket lite troverdig om det hadde skjedd i en krimbok, sa Ahnhem.

Hans bøker om Fabian Risk har gitt ham en solid leserskare over hele Norden, og bøkene hans befinner seg ofte på norske bestselgerlister. I En helt annen historie (Aschehoug) er det derimot en ny krimhelt, Malin Rehnberg, som står i sentrum. Hun må kjempe mot sin nye sjef som ønsker å prioritere en pågående trafficking-sak.

– Jeg får mye spørsmål om hvor troverdig bøkene mine er, og jeg har møtt politifolk som sier at det ikke er slik at de bryter så mange regler som jeg påstår i bøkene mine. Men så kommer det jo saker frem i lyset, som viser en annen virkelighet i politiet, forteller Ahnhem.

Svenskene virker i det hele tatt mer opptatt av at krimfortellingene skal være troverdige. Ahnhem henviste til at svenske rettsmedisinere nylig så seg såpass lei på alle feilene i svenske krimbøker, at de likeså gjerne inviterte dem til en fagdag på rettsmedisinsk avdeling i Stockholm, for å lære om yrket.

– De mener at prosessene, som for eksempel å finne en match på fingeravtrykk eller få svar på DNA-prøver, tar lenger tid enn hva vi skildrer i bøkene våre. I couldn’t care less. Jeg forsøker å fortelle en historie. Jeg er ikke opptatt av politihverdagen, jeg er opptatt av den etterforskningen de husker når de er pensjonister. De etterforskningene da alt var annerledes, da regelboken ble igjen hjemme, for det var det som måtte til om man skulle løse akkurat den saken.

Ville ikke tatt kokain i dag

– Jeg vil skildre ulike fenomen, sa Pascal Engman, på spørsmål om hva han vil med krimbøkene sine.

Og i boken Kokain er det nettopp dette narkotikumet som står i sentrum:

– Kokain forener et økonomisk segregert Sverige. Det brukes av både fattige, middelklassen og overklassen. I min bok forener jeg historier som spenner over hele dette feltet; fra kurerene, til politiet til gjengkriminaliteten.

Engman forteller at kokain er svært utbredt i Sverige, og at han selv har kjennskap til stoffet:

– Jeg har prøvd kokain før, men jeg ville ha vansker for å gjøre det nå, når jeg har sett historiene som ligger bak.

Sven Petter Næss vil i likhet med Engman også gjerne utforske samfunnsfenomen i krimromanene sine:

– Hver av bøkene mine har et tema; rasisme, justismord og nå taxinæringen. Jeg utforsker dette, i tillegg til at jeg forhåpentligvis også får til å fortelle en spennende historie.