– Irriterer meg at vi ikke ser mer bredde i kunsten

Carina Edine (f. 1999) er neste debutant ut i vår ferske debutantspalte. Hun er skuespiller og selvlært skribent. For Edine går skuespill og skriving hånd i hånd.

Ingen lytter handler om å prøve og høre til i en verden som kan føles kald og fremmed for en som aldri har fått en bekreftelse på å høre til et sted.

– Boken måtte ut, og starten på den var at jeg var jævlig lei av privilegerte folk som skriver historier om ungdoms-kjærlighetssorg og historier sånne som meg ikke kan kjenne seg igjen i. Jeg ville skrive for de ungdommene med en annen historie enn den typiske vanlige «stereotypi fortellingen», vi har om et ungt menneskes liv.

Edine tar derfor opp kampen om å faktisk høre med dem det gjelder. For henne handler det om å få frem de ekte historiene fra dem med kjennskap til den, ikke bare historier sett fra avstand.

– Det er mye preget av at jeg selv er fosterbarn, og at jeg har et voksende sinne inne i meg over at man aldri hører med de det gjelder. Det at vi ikke ser mer bredde i kunsten på den måten, irriterer meg, og det er kanskje ikke nødvendigvis det at jeg har så mega lyst til å skrive heller, men føler ofte et ansvar på at jeg «må».

Cruiser rundt på el-sykkel

Tekstideene dukker opp overalt, som i køen på Rema 1000. Da tar hun opp telefonen og setter på lydopptak for å huske ideer og impulser.

– Jeg skriver hver dag. Hvis jeg har lite motivasjon pleier jeg å gå ut, ta meg en tur og cruise rundt på elektrisk sparkesykkel med musikk på øra. Det er gøy, og gir meg mye skrivemateriale, sier Carina og legger til: 

– Jeg jobber 100 prosent bedre under press utenfra, så jeg prøver ofte å ha det. Jeg har også en dato hvor jeg samler ideene, og bygger det videre ut ifra det. Men skriverutinen min endrer seg stadig.

Edine tipser samtidig om å legge vekk PC-en og å heller skrive for hånd. Dessuten har hun flere tips på lur:

– Ikke vær redd for å være dårlig, skriv litt hver dag, skriv ut ting og ikke tenk på «om det er bra eller dårlig» mens du skriver det.

Debutanten vil også motbevise påstanden om at en skribent er bedre i et trist humør.

– Mange triste personer tror at om de blir glade så «skriver de dårligere». Det stemmer ikke, jeg sverger. Så «ikke dyrk» det triste for å skrive/ skape noe bra, men ha det heller med deg som et «tilbehør» mens du skriver/ skaper. 

Å være litt vågal

Forfatterdrømmen har vært der hele livet, sammen med skuespillerdrømmen.

– Å kunne kalle seg selv forfatter føles faktisk befriende, eller på en måte som et bevis på at noen endelig har trodd på hva jeg har å komme med, så takk for det. Det gir meg motivasjon videre. Samtidig skammer jeg meg over tanken på å si høyt at jeg er forfatter, men det er nok på grunn av Norge sin jantelov, haha. 

Edine leser helst korte tekster, som dikt. Det er her hun finner inspirasjonen fra, fra tekster som er modige og som treffer litt hardere.

– Jeg er veldig glad i tekstene til Cezinando. Det er ekte kunst!

– Men om vi snakker om folk som har skrevet bøker, så har jeg ikke lest en bok av Vigdis Hjort fra a-å, men vil likevel trekke frem henne fordi hun er så modig. Det hjelper meg litt til å tørre å være modig også. Samme med Danby Choi. Alle de inspirerer meg veldig ofte i mange deler av livet. Også i skrivingen.

Den ferske forfatteren trekker også passende frem den omtalte debutanten Oliver Lovrenski med Da vi var yngre, som skriver direkte og effektive tekster med innblikk i et røft miljø.

Hennes egen plan videre i forfatterlivet, er å være litt vågal. Hun har allerede planen klar for den vanskelige andreboken.

– Plan nummer én er å IKKE sensurere meg selv, eller å være en «pyse». Men å skrive om det som jeg virkelig vil skrive om. Jeg må ikke være så redd for å skrive «sint» eller «vågalt».