– Jeg kan bli påkjørt av en el-sparkesykkel i morgen, så hvis jeg er i stand til å gjøre noe selv, ser jeg ingen grunn til å vente, sier serieskaper Linn Eielsen.
– Jeg har alltid hatt lyst til å lage tegneserier, men har tenkt at det kan man jo ikke bare gjøre. Jeg er jo ikke morsom eller flink nok. Men så bare startet jeg, sier Linn Isabel Eielsen som i disse dager utgir sitt tredje samleblad.
Eielsen startet tegneserieeventyret sitt i 2016, etter en intern vits med en venninne fikk liv som tegneserie:
– Det var på ungdomsskolen hvor vi snakket om fake legg til en Karpe Diem-konsert, og vitset med at det faktisk var en falsk fot. Jeg la ut tegningen på Facebook, og fikk gode tilbakemeldinger.
Men det var Dagbladets tegneseriekonkurranse som virkelig skjøt fart i tegneseriekarrieren:
– Man måtte sende inn 10 til 15 striper, og det gjorde jeg. Jeg vant ikke, jeg kom ikke til andre runde en gang, men da var jeg på en måte i gang. Og den dagen jeg fant ut at jeg ikke kom videre, 8. oktober 2016, lagde jeg Facebook-siden min. Siden har jeg postet tegneserier ukentlig.
Førsteopplaget utsolgt
Tegneserien har navnet L-innsikt, og blir publisert både på Facebook og Instagram – til et stadig voksende publikum.
– Serien handler om innsikt i livet til Linn, både som karakter og meg. Det begynte med at det bare handlet om meg, men så er det mange som kjenner seg igjen og mener L-innsikt klarer å sette ord på det de ikke klarer. Og det er mye som er vanskelig å sette ord på – men jeg syns det er gøy å prøve.
Nå er Eielsen klar med samleblad, og har allerede solgt 500 forhåndseksemplarer. Det er hele førsteopplaget.
– Det var jo helt sykt. Det siste døgnet alene solgte jeg hundre stykker, og jeg måtte jo fysisk skrive på alle konvoluttene. Det var en påminnelse om hvor mange folk som faktisk vil ha noe jeg har laget. Det er veldig stas – særlig når det er noe selvbiografisk.
Går rundt fjellet
Men tegneserier er ikke det eneste Eielsen driver med. Hun har en fot i stort sett alle kreative felt, et ekte multitalent. I tillegg til å være tegneserieskaper, er hun også musiker, skuespiller og slampoet. Og Linn er bare 19 år.
– Jeg føler jeg er i en erfaringsbyggende prosess, men det har også vært mye selvtvil – særlig etter jeg i år ikke kom inn på noen av kunststudiene jeg søkte på. Jeg fikk ikke en gang opptaksprøve. Det var veldig tungt å kjenne så mange som kom inn, og ikke vite hva jeg skulle gjøre videre.
Eielsen, som er fra Haugesund, bestemte seg da for å flytte til Oslo. Her har hun bodd i snart tre måneder. Og selv om det ikke var dette som var planen, går det fint:
– Jeg tror jeg hadde godt av mer motgang. Men dette var et punkt hvor jeg kunne gitt opp, og tenkt at jeg tydeligvis ikke er flink nok og at jeg kanskje burde studere noe annet, sier Eielsen, men legger til at hun ble «fysisk uvel av tanken på å åpne en skolebok».
– Ofte er det en klar vei som de fleste går. Jeg tror mange ser på disse logiske veiene som den eneste løsningen, og at de venter på det forlaget, plateselskapet eller studiet. Dett blir en slags tunnel gjennom fjellet, men med litt kreativitet kan man gå over eller rundt det fjellet. Jeg kan bli påkjørt av en el-sparkesykkel i morgen, så hvis jeg er i stand til å gjøre noe selv ser jeg ingen grunn til å vente på at tunellbilletten. Men nå er ting mye skumlere også. Tegningene mine er jo blitt avslått med beskjeden om at jeg ikke er flink nok.
– På hvilken måte er det skummelt?
– Alt er jo skummelt. Det er sikkert kjempeskummelt for de som kom inn på kunstskolene også, hvor det er tydeligere forventninger. Og så er det skummelt å være meg på en annen måte. Alt har fordeler og ulemper. Min fordel er at jeg har ingens om krever noe av meg, det er bare meg.
Tre hjertesaker
– Det første bladet, som jeg lagde for tre år siden, var bare en liten samling av ett år med L-innsikt. Da kunne jeg ingenting, og lagde det bladet i Word. Året etter lagde jeg «Aldri vokse opp». Da begynte jeg å utforske formatet, og inkluderte både selvlaget quiz og kryssord.
Årets magasin handler om identitet, og siden Linn selv sier hun er så «himla klein sosial» ble den endelige tittelen: Identiteit.
– Jeg hadde navnet på bladet og forsiden før noe annet. Jeg spurte følgerne mine på Instagram hva de ville se i dette bladet, for jeg er jo en hvit, heterofil jente – hvis det skal handle om identitet kan jeg jo ikke bare snakke om meg selv. Jeg skjønte jeg måtte inkludere andre for å få frem det mangfoldet jeg ønsket.
Bladet inkluderer derfor blant annet syv gjestebidrag, og er tematisk viet til tre emner Eielsen syns er viktige:
– Jeg har tre hjertesaker: psykisk helse, miljø, menneskerettigheter. De fanger så mye. Hvis folk har god psykisk helse, ikke føkker opp miljøet og har menneskerettigheter så har man det ganske fint. I dette bladet er det spesielt psykisk helse som er hovedtema.
– Det er norsk kulturarv
– Kunst er den femte statsmakt. Det kommer ufiltrert rett fra engasjementet til enkeltpersoner med sterke personligheter. Det kan påvirke enormt.
Eielsen selv er heller ikke redd for å ta standpunkt i tegneserien sin:
– Min mest populære stripe hadde teksten: «Stem som om datteren din er i rullestol, bestevennen din hjemløs, moren din minstepensjonist og kjæresten din en innvandrer». Den ble delt rekordmange ganger, og skapte mye engasjement. At jeg har klart å lage en plattform hvor folk lar meg fremme mine meninger er kjempegøy og motiverende.
Men Eielsen mener at norske tegneserier får ufortjent lite oppmerksomhet:
– Det er så mye himla kult som blir laget, men jeg føler ikke det får nok oppmerksomhet. Nå slutter jo også Dagbladet med daglige tegneserier, det er på mange måter krise. Det peker helt feil retning for noe som er i en så stor renessanse. Tegneserier er samfunnskommentarer, små tidskapsler for hva som er viktig for folk nå. Og denne norske kulturarven blir ikke satt nok pris på, sier Eielsen, og legger til:
– Tegneserier engasjerer på en ny måte. Det typiske stripeformatet er litt på vei ut, mens Instagram er full av kule serieskapere som skaper et enormt engasjement.
Vil lage noe av betydning
– Tegneserien har blitt en stor del av meg, og jeg kan ikke se for meg å slutte med den. Jeg elsker den og plattformen den har gitt meg, forteller Linn om planene videre.
Bokprosjekt har hun allerede tenkt på, aller helst om 2 år. Men det viktigste er at hun kan leve av dette:
– Jeg er ikke ute etter å bli rik eller berømt, men jeg vil ha et komfortabelt liv hvor jeg driver med kultur. På et samfunnsmessig plan handler det om å lage noe som har betydning for folk gjør at noen får en trygg plattform.
