Ikke perfekt – men det er heller ikke kjærligheten

SOLID, MEN...: Jonas Gardells nye roman er til tider gnistrende, men en del ting drar ned. Foto: Thron Ullberg

I løpet av 600 sider til minne om minnene om kjærlighet, er det litt å trekke for.

Til minne om en betingelsesløs kjærlighet er god, til tider praktfullt tenkt og meddelt oss, og boka vil fange og fenge de etterhvert mange fans av denne forfatteren. Men det er en del å trekke Jonas Gardell for, ting som ville gitt langt større utslag for leseropplevelsen om han ikke hadde hatt en så helstøpt historie og vært så godt til å inkludere. Jonas Gardell er fremdeles best på å være Jonas Gardell. Hva er nå dét? Jeg skal forsøke å gi et svar i denne teksten.

Disse 600 sidene med familiehistorie er i slekt med trilogien Tørk aldri tårer uten hansker


Jonas Gardell:
Til minne om en betingelsesløs kjærlighet

Skjønnlitteratur
Vigmostad & Bjørke
600 sider
Oversatt av John Erik Frydenlund

som fikk Sverige til å koke og nådde gode salgstall i Norge. Jonas Gardell er død. Året er 1998 og han dør i en bilulykke i Arbogakrysset mellom Örebro og Stockholm, på vei hjem fra en komikerjobb, med en halvspist baguette i forsetet. I tåke. Slik åpner romanen.

Når Gardell dør, gis stemmen til en biograf som skal forsøke å sammenfatte oppveksten, familiens liv ved hjelp av papirer, romanene, fortellinger om livsløpene. Biografen har ikke hovedfokus på det å være ung homofil, krenkelser og sår søken etter anerkjennelse, som de forrige bøkene, men på foreldrene og selve betingelsen for en oppvekst og et voksenliv. Likevel peker enhver bok av Jonas Gardell og alt som skjer i den tilbake på Jonas Gardell siden han lever sitt liv så åpent i offentligheten. Han har sine temaer og tilbakevendende klagesanger. Refrengene i et liv er de siste som forsvinner når tåken siger inn, i både bokstavelig og metaforisk forstand.

Familier uten svakheter – finns dom?

Familien Gardell er en familie uten svakheter, en familie som i alle fall ikke viser slike. Gardellene er som andre familier; noen ganger en trygg drøm, andre ganger utålelig. Far Bertil og mot Ingegärd er begge akademikere på vei i posisjoner ved universiteter. Foreldrene har en bok av Sartre i bokhylla og den er lest. De leier et landsted på Koster på vestkysten, og dette var på den tiden da svenskene måtte innom grensebyen Halden for å hamstre smør og andre varer samt gi ungene den årlige magi i form av hver sin flaske Solo fra bryggeriet i Sarpsborg.

Mange av kapitlene foregår i familiens røde, overlessede Opel på vei dit. Et godt forfattervalg av et bilde på å være «underveis», som igjen henger sammen med Jonas Gardells død i bilulykken langt senere.

Far går over torget – til USA

Bruddet skjer når de skal på konditori. Faren går en annen vei. Han bare går over torget og forlater dem. Så enkelt. Kaffen hans blir kald, siden helt ut i stotrende taushet. Bare smulene ligger igjen, for å benytte et bilde Gardell har unnlatt å bruke. Siden familien er uten svakheter og mangler evnen til å erkjenne slike, blir det en utålelig bør for mor Ingegärd. Fire barn, stort hus med hage, landsted – og alle planene det ikke blir noe av.

Ingegärd kommer fra en frikirkefamilie og tror derfor på himmelstiger som senkes ned, både for å hente folk og sette dem tilbake når de ikke er klare for å reise videre. Det har skjedd i hennes slekt – og kan skje igjen i romanen. Bertil og Ingegärd straffes også hardt i boka, og dette er av de beste skildringene av foreldre. Hva som er sant, er mindre viktig. Sykdommene og disses forløp blir sanne i Gardells til tider gnistrende prosa.

Blues for et hjemsted

Denne gangen er Jonas Gardell fra Enebyberg. Oppvekststedet har ikke fiktivt navn som i trilogien. På denne måten foregir biografen, som fører stemmen i romanen, å fortelle noe sannere. Stemmen gis mange ganger tilbake til Jonas Gardell, uten at forfatteren kan sies å ha mistet grepet av den tid. Han vil det slik. Stemmene flyter over i hverandre, som de kan gjøre i en familie og i et homogent, hvitt og klasselikt Sverige der alle er gift med hverandre, man jobber seg opp og bor i et nybyggerstrøk der fedre er på jobb og mange mødre hjemme. Men Enebyberg er et boligsted som oppstår fra ingenting annet enn en ryddet slette før det kommer hus, veier, skoler og alt en oppvekst trenger. Enebyberg er uten forhistorie, uten en fortelling om seg selv, befolket av svensker som ser de samme tv-programmene, heier på de samme idrettsstjernene og blir hverandres norm. Som Gardell skriver:

På en måte er det korrekt at Enebyberg er et paradis. Det er det første, og derfor det normgivende. Det eneste man vet om. Alt utenfor, alt som kommer senere, er avvik. Jeg regner med at paradiset er en slags urtilstand.  

Gardells følemagi

Hva er det å skrive som Jonas Gardell? Han har en forunderlig evne til å få folk til å føle, å føle med, uten å bruke de simpleste triksene i den litterære verktøykassa. Forfatteren og forfatterens bøker er uløselig knyttet til komikeren, som har Sveriges beste såre historier og timing. Komikere bruker refrenger og repetisjoner. Dette er også Gardells litterære metode. I romanen skriver han en forestilling der han alltid kan slenge på et annet poeng om ikke publikum responderer på det første. Nå får han sjelden latteren, medfølelsen og sukkene fra sine hundretusener av lesere hjemme i stuene, så han sikrer seg, drar på et ekstra poeng i teksten, for sikkerhets skyld. Dette blir noe masete i en roman på 600 sider. Til minne om en betingelsesløs kjærlighet har for mange mange påminnelser og gjentagelser og gjør at teksten oppleves som lang. (Og dette var et eksempel på gjentagelser av en konklusjon).

Overforteller av utrygghet

Gardell skal også trekkes for å overfortelle. Det betyr at han ikke stoler på romanens rom, dette stedet hvor tekst og leser kan møtes og leseren kan få lov til å forstå ting selv. Jonas Gardell hamrer i stedte ut konklusjonene. Overfortelling er ofte kjennetegnet på dårlig litteratur, mens underfortelling er den gode litteraturens svennestykke.

Du skal få ett eksempel, blant mange i romanen. Dette er en scene fra midtpartiet når familien skal forlate Koster for sesongen. Hver ettersommer har mamma Ingegärd pleid å plukke en bukett villblomster når de går ned til båtturen som tar dem ut på første etappe hjem. Hun pleier kaste buketten på sjøen bak båten, til minne om alt de har opplevd og for å få lov til å komme dit igjen. Dette året har Bertil forlatt dem og Ingegärd har begynt å vise tegn på sykdommen sin, demensen. Barna har vært i alarmberedskap hele sommeren, uten at hun nødvendigvis har oppdaget det. Eller har hun gjort som en ekte Gardell, fortrengt?

Men mamma, skal du ikke kaste buketten din?

Mamma?

Du må kaste buketten din! Så vet du at du kommer tilbake.

Kjære deg mamma, kast buketten din, da!

Men Ingegärd kastet aldri buketten sin på sjøen på denne siste båtturen. Hun holdt den i et krampaktig grep mot brystet under hele overfarten til Strömstad.

Hun visste, akkurat som Stina visste, som Pelle visste, som alle visste, at hun aldri mer ville komme tilbake. 

Tenk om forfatteren kunne stoppet ved «Strömstad» og strøket den siste linjen i stedet for å mate oss med den opplagte konklusjonen? Leseren har skjønt dette for lengst. Forfatteren også, trolig. Men han klarte ikke la være. Det er som han jobber ekstra hardt for å få med seg absolutt alle.

Som en komiker som er redd for å ikke få nok applaus.

VIDAR KVALSHAUG

 

 

 

 

 

 

-- annonse --