I pressens gapestokk

Hva skjer når pressens egne representanter utsettes for … seg selv? Det er en av problemstillingene i Monika Nordland Yndestads ferske kriminalroman Gapestokk, som kom denne uken.

Og Gapestokk er blitt en god bok. En såkalt pageturner. Yndestad har uttalt at målet hennes er å ta nattesøvnen fra leseren, og det klarer hun med glans. For det er en til tider veldig spennende bok, med overraskelser på lur helt til den bitre slutt. Og det er altså ikke lett å legge den fra seg, selv om klokken passerer midnatt og vel så det.

Monika Nordland Yndestad krimdebuterte med Jentene fra balletten i 2012, og debuten kom som en ukjent villblomst inn i en allerede svært fargerik norsk krimflora. Og det er en ganske syk verden vi dras inn i. Boken tar for seg overgrep og tillitsbrudd og vi dras helt inn de innerste rommene på lensmannskontoret i den lille kommunen Os utenfor Bergen.

Monika Nordland Yndestad:
Gapestokk

Krim og spenning
Vigmostad & Bjørke
400 sider

Og vi skal inn i en syk verden igjen. Også denne gangen tar Yndestad oss med inn i maktens sirkler, men ikke bare i politihuset. I Gapestokk skal vi til både Rådhuset og avishusene, i særdeleshet hennes eget avishus, arbeidsplassen hennes gjennom 14 år, Bergensavisen, til daglig kjent som BA.

Gapestokken

Yndestads hovedperson, journalisten Alice Bratt, har sitt daglige virke i nettopp BA, og ved bokens begynnelse er hun akkurat blitt tildelt ”Gullparaplyen”, den høyeste utmerkelsen som kan bli byens pressefolk til del. Alice har nemlig gravd dypt i egen sjel og omsider tatt mot til seg og skrevet om en ulykke hun selv var offer for i skoletiden, og som har påvirket livet hennes kraftig. To av hennes klassevenninner ble drept av en fyllkjører under en klassetur med buss den gangen, og Alice Bratt har vært preget av det siden. Hun har for eksempel aldri tatt buss etter ulykken.

Men nå har hun skrevet en reportasjeserie, og til og med blitt frontfigur i en kampanje fra Trygg Trafikk. Prisen for årets beste reportasje topper det hele for Alice, som sammen med sin kompanjong, fotografen Hassan Mouri, lykkelig tar i mot Gullparaplyen.

Morgenen etter våkner hun i fyllearresten og får høre at hun er blitt tatt for fyllekjøring på vei hjem etter prisfesten.

Dette er utgangspunktet for romanen, som viser livet i en avisredaksjon på nært hold. Dilemmaet journalistene havner i når det er en av deres egne som skal i gapestokken, er levende skildret. I likhet med nådeløsheten og iveren der de går over lik i jakten på den gode saken. Yndestad har førstehånds kjennskap til livet i en avisredaksjon og hvordan en kriminaljournalist jobber, og det skorter aldri på troverdigheten i skildringen av akkurat det livet. Resten av boken blir et kappløp mellom pressen og politiet, og en morder som slår til igjen. Og igjen.

Monika Nordland Yndestad har sagt at hun har et prosjekt der syv bøker inngår, én for hver av de syv dødssyndene. I den første boken var begjær tema. I den andre handler det om vrede. Vi har med andre ord fem bøker igjen, men det er en rystet Alice Bratt vi eventuelt skal følge videre i serien. For hun utsettes altså for sine egne. Til de grader. Hun havner på førstesidene – i gapestokken. Kollegene snur ryggen til henne, naboene sender barna innendørs og samboeren avviser henne. Samtidig nøster hennes trofaste venn Hassan i floken for å finne ut hva som egentlig har skjedd.

Persontegninger av høy klasse

Pressen får sitt i denne spennende boken, men egentlig får vi alle en tankevekker. Hvordan reagerer vi på de ”sanne” opplysningene i avisene? Hvordan oppførte vi oss mot andre da vi var yngre? Det handler om mobbing på flere plan, det handler om gamle synder og fortrengte traumer. Og det er altså djevelsk spennende og med en djevelsk overraskende vri til slutt.

Monika Nordland Yndestad skriver lett og flytende. Vi drives videre via opplagte cliffhangere, og vi ledes inn i de irrgangene hun legger ut for oss. Hvem snakker? Hva er det egentlig med ordføreren? Hvem er den skakkjørte personen i den gamle villaen i byens penere strøk? Er hun morderen? Eller?

Persontegningene er gode. Hovedpersonene er lette å se for seg, fra den tøffe journalisten Alice til den forsøksmyke barneverneren Jone, men en av bokens virkelige styrker er de mange bipersonene du får et forhold til, fordi de er så godt beskrevet. Du ser dem virkelig for ditt indre, den gravide, bekymrede småbarnsmoren Pernille, maleren Kevern og ikke minst den hardbarkede avismannen Deskeldste, som styrer avisen med hård, men vennlig hånd.

Svakheter da? Tja, ikke så mange. Men vi stusser litt når det ikke er mulig å hoste opp et klassebilde fra 1986 eller finne ut hvem som gikk i klassen som ble utsatt for fyllekjøreren den gangen. Vi stusser kanskje litt også når en av de helt sentrale hovedpersonene klarer å holde seg skjult i mange uker når man frykter for hennes liv og hun er så sentral i handlingen og oppklaringen av dramaet. Og vi stusser litt over det merkelige forbudte sadomasochistiske forholdet som plutselig oppstår mellom to av hovedpersonene. Kanskje er det pirk, og disse for undertegnede små skjønnhetsfeilene forstyrrer uansett ikke mye i en sterk krim. To dødssynder nede, five to go. Like mange som øynene på terningen.

ATLE NIELSEN