Lyrisk: Januar er lang, kald og mørk. Jul- og nyttårsfeiring er over - og lommeboka er skrinn. Kan man finne glede i slik en måned? Rolf Jacobsen gjør det. Høytidsfullt.
Rolf Jacobsen (1907-1994) er tilbakevendende i denne lille lyriske søndagsspalte. Det vil neppe forundre mange. Finere modernistisk dikter har landet sjelden hatt. Tolv diktsamlinger skrev han, inkludert debutsamlingen Jord og jern (1933). I 1935 kom oppfølgeren Vrimmel, men så må vi vente helt til 1951 på samlingen Fjerntog. Mye av årsaken til dette var ulykkelige politiske valg under krigen.
I 1960 kom samlingen Brev til lyset og som for alvor viste at Jacobsen var tilbake i varmen. Samlingen ble belønnet med Kritikerprisen. Fra samlingen henter vi diktet om januar: – da du går døgnet rundt og støter pannen mot stjernene, da skal du vente på ditt hjerte.
Visst bør man ta vare på stillheten og freden som ofte senker seg med januar. Ei god bok har du kanskje også fått til jul.
I JANUAR
O alt hva du kan i januar
når alle dagene bare rekker deg til knes
og du går døgnet rundt og støter pannen mot stjernene
som på et loft med gamle uniformer.
I januar da verden er full til overmål av levende sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg skarpt på hendene.
I januar
når alt er stengt og alle veier muret med cement
og du kan gå ut og lage huller i den med begge ben
og gjøre nesten alt. Gå ut eller være i ro,
rydde en skuff
og finne sky og meget unge billeder der
som du kan brenne – eller vente litt.
Og ta en bok i hånden, blåse litt støv
og bøye bladene tilbake i sin ro
som lette snefall. Brev
med stive skrifter, håndtrykk
over havet der vi kom fra, hit
til landet uten lyd
hvor alt er ens og alle ansikter er flate
som tallskivene på ur, de trekker øyenbrynet opp
når du har tenkt en utålmodig tanke.
Hva kan du mer i januar,
når alle ord er snakket døde
og ligger strødd omkring som krøllete aviser
og alle sår er bundet om med gaze
og alle spor er vasket bort
og du kan gå rundt og høre plankene knirke
og ovnene knurre rolig over sine kjøttben.
– Sett deg. Legg ut din store kabal
som aldri går opp og spør
hva du kan gjøre for ditt hjerte mere enn det.
By det en mørkere tobakk? Klyve opp på en stige
og heise en drabelig røk som et flagg opp fra din skorsten
til glede for skyene som kommer drivende nu fra Karelen
med underlige forrevne bryst,
for å ruge de nye dager ut
og den lille gule sol du snart får se
på gjerdestolpene i februar.
Men nu i januar – da skal du vente på ditt hjerte.
La stjernene bare klirre ved din seng. Du ser
en panne komme frem, et ansikt i nordlyset.
Bak blygrå gardiner setter hun frem sin lave lampe
ved puten din så hun kan se på deg
om dine trekk er blitt forandret.
Rolf Jacobsen, Brev til lyset (Gyldendal, 1960)
