"Alt henger sammen med alt, og absolutt alt får sin rettferdige slutt i Myttings trilogi - og også sin nye spede begynnelse", skriver Mia Bull-Gundersen i sin anmeldelse av "Skråpånatta".
Året har blitt 1936 på Butangen prestegård i Gudbrandsdalen. Kai Schweigaard har vært bygdas omsorgsfulle sogneprest siden 1879. Nå er han en rynkete olding. I 1880 skjedde det fatale; han godkjente flyttingen av bygdas åtte hundre år gamle stavkirke og den ene av kirkens søsterklokker, til Dresden i Tyskland. Det har Schweigaard angret bittert, og kanskje beseglet flyttingen av kirken og klokken også prestens skjebne og voldsomme død en gang der inne i fremtiden. I alle fall kan det se faretruende ut når han tyder profetien i en av tegningene i den magiske Hekneveven, som de sammenvokste tvillingsøstrene Halfrid og Gunhild på gården Hekne vevet i 1613. Tvillingene, som har evig liv i søsterklokkene som for Guds og folks skyld ikke måtte skilles. Klokkene som varsler fare helt av seg selv.
Hele bygda lever i den tro at vevnaden er borte for alltid, men i 1914 fant Kai Schweigaard den innsydd i kirkens gamle messehagl. Et funn han ikke har fortalt om til noen. Ikke før nå, søndag 18. februar 1936, da han gir vevnaden til 17-årige Astrid Hekne, barnebarnet til prestens store kjærlighet, Astrid Hekne d.e. Hun som forlot verden under tvillingfødselen for over seksti år siden da Jehans, Astrids far, og broren hans, Victor, ble født. Men for Kai Schweigaard er den døde Astrid hans evig utkårede.
Selv om rett skal være rett; lesere av forrige bok i serien vet jo utmerket godt at Kai fikk prøvd sine kjødelige lyster med enkefru Stueflaaten på Dovre. Ære være de to for den sødmen. Men nå er presten gammel. Og eldre skal han bli. I løpet av Skråpånatta skal han nærmest overleve seg selv. Han viser seg usedvanlig seig, prestegubben.
Satan kommer til Butangen
Jeg har heldigvis lest både Søsterklokkene (2018) og Hekneveven (2020). Ellers ville jeg vært sjanseløs i utgreiingen av alle handlingstrådene i Skråpånatta, denne siste boken i Lars Myttings eventyrlig vevde trilogi fra dalstrøkene nord for Lillehammer. Men jeg har også nettopp lest Michail Bulgakovs roman, Mesteren og Margarita, og har derfor hatt tett kontakt med selveste Djevelen i det siste, en roman som spør om ondskap er nødvendig for at godhet kan eksistere. Den fulgte med meg inn i lesningen av Myttings roman.
Lars Mytting:
Skråpånatta
Gyldendal
574 sider
Satan slipper nemlig ikke taket under lesningen av Skråpånatta, heller – det skal gudene vite. For snart kommer den tyske raseforskeren Hans Friedrich Günther til Butangen for å samle bevis for likheten mellom den nordiske og den germanske rasen. Og man skal lete lenge for å finne noe mer djevelsk enn nazistenes praktiske gjennomføring av teorien om at den såkalt ariske rasen er den suverene. Nå dukker faenskapet opp i Butangen, og hva er vel et bedre tegn på denne urgamle forbindelsen mellom rasene enn stavkirken herfra som fremdeles befinner seg i Dresden? Men hvor er søsterklokken som hører til, spør Günther, hvis forskning finansieres av selveste Heinrich Himmler – og hva med den magiske vevnaden han har hørt frasagn om?
Nå blir de allierte de to – presten Kai Schweigaard og den unge Astrid – i kampen for å verne vevnaden og søsterklokka mot nazistene, samtidig som de begge er drevet av en ustoppelig nysgjerrighet på tvillingsøstrenes skjebne, for søstrenes grav har aldri blitt funnet. Men den 8. april 1940 ringer det i Gunhild, den ene av søsterklokkene, der hun henger gjemt inne støpulen på prestegården. Snart er krigshelvetet i gang i landet – og i dalen. Djevelen viser sitt sanne ansikt, og bygda Butangen skal aldri mer bli som før. Kan det ha vært denne krigens grusomheter som søstrene på Hekne, for over tre hundre år siden, la inn i vevnaden? Er det dette som er selveste Skråpånatta, dommedagsnatta som spås i jentenes mønstre?
Gjenopprettelse
Lars Mytting har nå skrevet en hel romantrilogi om to separerte kirkeklokker som aldri skulle vært skilt. Nå må balansen gjenopprettes, koste hva det koste vil – og det er en lang vei og et omfattende handlingsnettverk frem dit. Men underveis er det mye å glede seg over. Trilogien forteller ikke minst noe om historiens løp gjennom årene. At alle tider er midt i en annen tid – som igjen er midt i enda en tid. Jehans er opptatt av nyvinninger; maskiner, strøm, radio, automobiler. I Skråpånatta er den moderne tid representert ved en seterveg, sprengt frem med dynamitt og kjørbar for melkebilen, en skinnende REO Speedwagon (som jeg til nå bare har forbundet med et amerikansk rockeband), og nysnekrede melkeramper langs veien der budeiene venter med spannene sine. Men parallelt med historiens vei og utvikling, løper også Djevelen og rydder egen vei for menneskets uhyrligheter, slik han alltid har gjort. I denne siste delen av trilogien, er krigsårenes umenneskelige lidelser et uttrykk for dette.
Lars Mytting er best der fortellingen kretser rundt mysteriet om Hekne-søstrene, klokkene og vevnaden. Så kommer krigen. Da er det tid for unge Astrid å vise hvor snarrådig og modig hun er – selv inne i denne lille fjellbygda der sentrum er en telefonstolpe der informasjonsskriv henges opp, og rives ned. Men av og til blir fortellingen nokså traust, og noe springende – særlig i krigsskildringene. Her blir språket nærmest litt flatt, refererende, og med for lite spenst midt i det aller mest dramatiske. Dessuten blir det for langt. For mye av det gode, og for mye av det onde. Alt må ikke nødvendigvis med. Det er spenning nok i bygdingen Ole Mossens ugjenkjennelige nazistiske ansikt, når han og hans hirdkamerater tramper inn hos Hekne-folket og skremmer vannet (bokstavelig talt) av lille Eirik på tre år. Den scenen sitter i lenge. Og det blir for mye av det gode, når alt til slutt nærmest går opp i en høyere enhet. Absolutt alle tråder knyttes sammen, Kai Schweigaard lever og lever, og noen løsninger nærmer seg faretruende det sentimentale. På slutten satte jeg flere stryke-merker i margen. Mytting kunne med hell ha droppet ett og annet, men jeg forstår også hans ønske om å følge alt og alle helt frem, enten de befinner seg i Butangen, i Dresden eller i England.
Likevel, tross skjønnhetsfeil – jeg kan ikke annet enn å gi meg over til den alvorlige leken, iblandet tro og overtro, som Lars Mytting nå har gjennomført med Skråpånatta. Fortellingen om presten på Butangen og hans livskamp rører alle sanser. For i avslutningen på Hekne-trilogien ligger en gedigen vilje til å gjenopprette rettferdighet og godhet etter at Satan har fart gjennom bygda og landet og verden – og gjort sitt illeluktende fornødne. Det begynner og avslutter så vakkert med de to sammenvokste søstrene som ved vevstolen advarte mot det de så skulle komme. Alt henger sammen med alt, og absolutt alt får sin rettferdige slutt i Myttings trilogi – og også sin nye spede begynnelse.
MIA BULL-GUNDERSEN
