ANMELDT: Scener fra en barndom.
Skeptisk? Ja visst. Selv om man som anmelder skal gå til verket med et åpent sinn, er det likevel ikke til å unngå at den hastig meldte kombinasjonen av kjent norsk komiker og kjent norsk forfatter gjør en noe vaktsom. Det kunne lett være fristende å hente ut noen «lettvinte» skillinger på Herman Flesvigs smått eventyrlige lynkarriere og status.
Men mistanken om at Herman Flesvigs og Erlend Loes felles bokprosjekt er en «kommers» dans i lettvint-land, blir raskt gjort til skamme, bare noen sider inn i Herman: Historier om en udiagnostisert oppvekst. Når de to hevder å ha jobbet med prosjektet i all hemmelighet gjennom to år, er det grunn til å tro dem på det.
Det viser seg at en høy, annerledes-forfatter på enhjuling og en hyperaktiv komiker er en smashing combo. Ja, duoen må i rettferdighetens navn utvides til trio, ettersom illustratør Bård Sletvold Torkildsen spiller en sentral rolle her – og bidrar til å løfte prosjektet ytterligere.
Klokskap og kjærlighet
Erlend Loe og Herman Flesvig:
Herman – historier fra en udiagnostisert barndom
Bonnier
107 sider
Ved første øyekast er dette visuelt sett en «trad» barnebok, med illustrasjoner på oppslag og kortere tekster. Erlend Loe sløser sjelden med bokstavene i voksenromanene sine. Det gjør han heller ikke her, hvor den valgte formen som nevnt setter strenge grenser. Ordene veies og doseres ut akkurat passelig i pardansen med Bård Sletvold Torgersens tegninger.
Erlend Loe har en klokskap og kjærlighet i sin tilnærming til litt odde fyrer. Trass i at de spriker i alder og ligger i hver sin ende av introvert/ekstrovert-skalaen, går det på mange vis en tråd fra Børre og bankebrettet i Naiv.Super til Herman: Historier om en udiagnostisert oppvekst.
Som man sikkert har forstått: Noen «biografi» fra A til Å er dette slett ikke. Der legger det valgte formatet føringer.
Runde briller og tykke bøker
Tone og tema anslås raskt på tidlige oppslag. Etter å ha blitt kastet rett inn i Hermans hode og det mildt sagt yrende livet der, får vi en scene fra hans hverdag: «Jeg er visst litt mye. Når jeg ringer på hos kompiser, hører jeg de voksne si: Det er Herman igjen. Når jeg har gått, kommer de til å si: Har du ikke noen andre du kan henge med?»
Boken er episodisk oppbygget, med forskjellige opptrinn på hvert oppslag: i klasserommet, hjemme, på fritiden – i virkelighet og i virkelighetsflukt. Herman som forsvinner inn i dagdrømmer. Herman som må forholde seg til for ham krevende skolesituasjoner og shower det bort. Herman som forsøker å virke klok og belest, med runde briller og tykke bøker under armen. Herman som uforvarende havner i såre situasjoner på grunn av lav impulskontroll. Herman som begynner på alle tenkelige fritidssysler – og slutter med de samme ganske så kjapt. Noen vil kanskje oppfattet boken som litt ustrukturert, men slik sett matcher den Hermans eventyrlige hode.
«Lykke til med det»
Store deler av ferden skjer altså, som bokens tittel antyder (Herman: Historier om en udiagnostisert oppvekst), i et landskap før Herman får sirklet inn sin ADHD-diagnose mot slutten.
«Plutselig sitter jeg i et rom og blir utredet. De forsøker å finne ut hva som skjer i hodet mitt. Lykke til med det.»
I sum utgjør alle bokens legoklosser et velfungerende byggverk. Det har rett og slett blitt en fin, ekte og real bok om å være annerledes – om å være Herman på godt og vondt. Den er sår, uten å tippe over i det sentimentale, humoristisk uten å bli flåsete.
En ekstra stor bukett til allsidige Bård Sletvold Torkildsen, som gjennom boken har flere ulike tilnærminger i streken – alt fra «Tommy og Tigern-aktige» spillopp-oppslag, til å hente frem en dunklere palett og strek når han skal fange Hermans tvangstanker og svarteste angst.
Kan favne bredt
Hvem er så boken for? Dette er en bok for barn mellom 5 og 155 år, anfører forlaget. Den typen forlagspåstander er ofte i liten grad jordet i virkelighetens verden, men her er den ikke helt fjern. Unge lesere kan lese dette med sine briller, oppleve gjenkjennelse, og at historien er til hjelp og trøst. Med voksenblikket kan den by på andre innfallsvinkler og innsikt.
Herman Flesvig melder at han får brev «fra unger som har lignende hoder». Henvendelsene blir neppe færre etter denne boken, hvor han avslutter med følgende hilsen til barn og unge som står midt oppe i liknende utfordringer som ham selv:
«Lykke til venner, svarer jeg, og fest setebeltet, for det blir en humpete tur. Det blir skikkelig slitsomt og veldig morsomt og aldri, aldri kjedelig. Og det kommer til å gå seg til – på et vis».
VEBJØRN ROGNE
