Her kommer dine arme små

Samme uke som årets vinner av den internasjonale Bookerprisen ble kåret, kom fjorårets vinner ut i norsk oversettelse. Etter å ha bli hyllet i mediene verden rundt er forventningene til Marieke Lucas Rijnevelds bok slett ikke små, men det er bare å puste lettet ut.

Romanen åpner med at vi møter Jas, som er forarget over å ha blitt etterlatt hjemme mens eldstebroren tar skøytene fatt ut på isen. Hun ber til Gud om at han skal dø i stedet for kaninen hennes, som hun er redd blir fetet opp til den nært forestående julemiddagen. Og skjebnen vil det slik at Matthies gjennom isen og drukner, og etterlater seg en familie uten evne til å bære en så enorm sorg.

Barnets funderinger

Marieke Lucas Rijneveld:
Kveldens ubehag

roman
Solum Bokvennen forlag
285 sider

Oversatt av Hedda Vormeland

Med Jas’ blikk følger vi familiens manglende sorghåndtering i året som følger. Moren blir tynnere og tynnere, faren blir sintere, storebroren mer utagerende. Lillesøsteren tåler sorgen bedre, men ønsker å rømme, mens Jas tar på seg en rød jakke som blir symbolet på alt hun må holde inne for å ikke gå i oppløsning. Det hjelper ikke at den lille bondefamilien i det nederlandske bibelbeltet sliter med knapphet på materielle goder i tillegg til manglende evne til å lege sjelen. Ingenting snakkes det høyt om i denne familien. De to jentene, med Jas i spissen, famler seg frem i religionen og en voksende verden, og prøver å finne sammenhenger mellom alt som skjer: I et forsøk på å få moren til å spise igjen, fanger Jas to padder som hun holder i en bøtte på rommet. Hun mener bestemt mener at hvis de to parer seg må moren og faren gjøre det samme, og da vil de endelig bli glade og moren vil spise igjen. Alt har en mening. Dessverre går det heller dårlig med de to paddene og paringen i den kalde lille bøtta, de vil heller ikke spise, de vil ingenting. De blir bare tynnere og tynnere av å sitte fast der nede, akkurat som moren.

Blir rasende over tafattheten

I romanen er det et utall slike sammenhenger og slutninger som kun gir mening i et barnesinn. Jas er sikker på at hun vil bli syk hvis hun tar av seg jakka, at en familie jøder holdes skjult i kjelleren og som ikke vet at krigen er over (romanen foregår rundt tusenårsskiftet, så de har passet på dem lenge), at faren sparer til utstyrskiste slik at han en dag kan dra fra dem til en ny familie. Sånn ser et barns tanker og forklaringer ut, når foreldre ikke snakker med dem. Og det er fantasier og drømmer om hva som skal komme, det som skal redde henne og ta henne vekk derfra. Jeg har sjeldent levd meg slik inn i et barnesinn, tenkt med henne og blitt så rasende over den tafattheten sorgen setter i familiens overhoder. De få, ørsmå gledene i en bekmørk hverdag, kan utenfra sett absolutt ikke betraktes som lyspunkter:

Jeg gnir beina mine litt over hverandre, underbuksa fra skolen bare klør og klør. I det siste har jeg ofte tisset på meg, og de våte underbuksene gjemmer jeg under senga. Det er det eneste fine med sorg: at mor alltid er tett i nesa og ikke lukter trusene når hun kommer for å si god natt.

Med utrolig detaljerte, kroppslige og skitne bilder som dette strødd utover alle sidene, har jeg sjelden blitt tvunget til å være så til stede som jeg har vært i lesningen av denne romanen. Jeg var nær ved å brekke meg ved flere anledninger, i denne sammenheng et kompliment til forfatteren.

Ikke se vekk

Tidligere i år kom en annen oversatt roman som tar for seg noen av de samme temaene, Shuggie Bain av Douglas Stuart. Der den absolutt skildret omsorgssvikt både fra de nærmeste og nærmiljøet, valgte Stuart å kun skildre familien fra utsiden. Det blir på en måte for hardt, og ikke hardt nok, når man ikke går inn i hodet på de som ikke forstår hvorfor verden faller sammen igjen og igjen. Marieke Lucas Rijneveld har en rett ut eksemplarisk fortellerstemme som danner seg en egen kosmologi i fravær av en forståelig virkelighet, en for meg helt ny måte å se barnet fra som samtidig føles så naturlig.

Vi blir forklart fra lærere at vi har å gjøre med et barn med en helt unik forestillingsevne, og den er virkelig unik. Det føles som om noen har puttet Ocean Vuong og Tara Westover i en blender og slått av lyset, slik at bare fortellingens skumring står igjen.

Kveldens ubehag stirrer deg ned, utfordrer deg til å se vekk slik alle andre gjør. Ikke gjør det, du vil ikke gå glipp av denne romanen.

MAREN KLEPPEN