Et helt, banalt år

Millioner av lesere har ventet på den tredje og siste boken om Louisa Clark, som i romanen med den norske tittelen Et helt halvt år fikk hjertet sitt knust da den rullestolavhengige elsklingen hennes valgte å avslutte livet. I forrige bok led hun seg gjennom sorgarbeidets mange stadier, men omsorgen fra en kjekk ambulansearbeider helet både fysiske og psykiske sår. Da skulle man jo tro at hun ble hos sin nye store kjærlighet, men nei: I denne tredje boken må hun på initiativ fra den døde første-elskeren faktisk dra et helt år fra trygge England til New York og «si ja livet og drømmene».

Jojo Moyes:
Fremdeles meg

Roman
Bastion
Oversatt av Kjersti Velsand

Politisk korrekt 

Dermed får leseren bli med Lou på hennes nye fantastisk klassereise. Hun skal igjen arbeide som assistent, denne gangen for en søkkrik forretningsmanns unge kone nummer to. Hun er slående vakker, men deprimert og livstrett midt oppe i all glamouren. Ja, sannelig har de rike det minst like ille som vi fattige! Som en annen Askepott sover vår heltinne i et lite kott i familiens digre luksusleilighet, så kontrasten blir stor de dagene hun brått må finne seg i å bli utspjåket med de mest kostbare antrekk, og dra på veldedighetsball der billettene kan koste en halv million norske kroner. Hun er en ekte engelsk rose. Nøktern, og med en politisk korrekt interesse for bibliotek og brukte klær, får hun nye venner ved å demonstrere mot filial-nedlegging i fattigområdet, og å tråle koselige vintage-butikker. Og jammen kommer Lou tilfeldigvis i kontakt med den gamle og gretne nabokjerringa, som bor alene med bare hunden i en diger leilighet full av klassiske moteplagg. Om megga er døende og uten nære slektninger? Den som leser boken får se.

Spoiler-advarsel

Å advare mot spoilere i denne historien er forøvrig kanskje unødvendig. Trofaste lesere vil instinktivt vite akkurat hvordan kjærlighetshistorien ender, allerede fra første kapittel av de 560 sidene. Sjangerens egne krav til moral og umoral brytes sjelden, vi kan jo ikke ha en heltinne som elsker stadig nye menn like høyt – selv om hun i stadig flere løkkeskriftromaner går til sengs med dem. Så Lou savner sin ambulansemann sårt, og lider fordi han ikke vil skrive brev til henne. Heldigvis treffer hun også folk på sin egen alder, den rike og feiende flotte New York-prinsen minner henne om han som døde, men kan ikke sjarmere henne så lenge hun har sin erke-engelske og bunnsolide ambulanse-Sam. Men hva skjer når Sam får magesjau når de endelig treffes for en helg sammen? Det blir ikke bedre av at han også har fått en fyrrig rødhåret kvinne som kollega der hjemme.

Proft fortellerhåndverk

Forfatter Moyes bruker faktisk et av de eldste og mest utskjelte virkemidlene fra verktøykassa når hun henvender seg direkte til sin leser, som om hun var en fortrolig venninne. Moyes er også svært proff når hun bygger opp fortellingen, tydelig inspirert av tv/filmsjangerens effektive dramaturgi. Her er ingen undertekst som kan forvirre eller forstyrre gliden i lesingen, ingen hvileskjær, absolutt ingen mulighet for at leseren skal vikle seg inn i egne refleksjoner omkring heltinnens situasjon, følelser og valg. Trygt og snedig blir vi leiet gjennom hele reien, fra starten der vi får et ganske så elegant plassert resymé av de forrige bøkene ved at Lou bryter sammen i nervøs plapring til en passkontrollør. Miljøet er skildret med bilder og klisjeer kjent fra popkulturens New York, slik at alle vi som aldri selv har utforsket verken byens kjente luksusresturanter, shoppingperler eller bortgjemte ølbarer syns at Moyes jammen har tatt byen på kornet. Det er for så vidt også godt gjort når Moyes og forlaget hennes klarer å stappe inn bipersoner som ikke har noen annen funksjon enn å sementere heltinnens uselviskhet, edle hjerte og jordnære personlighet – selv når hun faktisk oppfører seg som en tomhjernet og overfladisk flokse.

Etter innspill-metoden?

Det er derfor all grunn til å ære Moyes når hun i etterordet takker en rekke forlagsfolk for hjelpen med å forme råmaterialet til «noe som kan utgis». Romanen er åpenbart et lagarbeid, kanskje skapt etter innspill-metoden, der velkjente sjanger-ingredienser blir utprøvd og ristet sammen og krydret med morsomme tablåer og fornøyelige formuleringer. Resultatet smaker som det skal, overraskelsene er akkurat passe ufarlige til at de bygger spenning uten å så tvil om den lykkelige slutten vi vet må komme i trilogiens siste bok. Så var det kanskje ikke til å unngå at fortellingen har mistet intensiteten fra den første boken, den mye råere nerven, og ikke minst rystelsene sjangerbruddet skapte i leseren da «helten» faktisk døde.

Falmet sjangerdronning

Det ligger en klar ironi i at dette store sjangerbruddet er selve årsaken til at New York Times for første gang løftet frem en av Moyes mange romantiske romaner, og dermed gjorde henne til en internasjonalt bestselgende forfatter. Dermed våget hun ikke mer, og la seg tilsynelatende flat for definerte sjangerkrav. Dermed falmer alt, inklusiv den romantiske romanens absolutte forutsetning: Heltinnens troverdige kjærlighet til sin elsker, og ømhet for venner, slektninger og muligens mindre heldig stilte fremmede. Det er bruddene her som skader boken mest, på dens egne premisser. Både gamle og nye intense relasjoner sklir påfallende lett inn og ut av hennes hjerte og tanker, bare på de få ukene som går mellom slutten på bok to og denne bok tre. En tilfeldig rekke mailer er klistret inn mellom kapitlene her og der, men gjør egentlig den indre psykologiske logikken mer skade enn gagn.

Slurvete på norsk

Det er ingen grunn til å klandre oversetter Kjersti Velsand (MNO) alene for at romanen på norsk skjemmes av litt rusk og rask, hun forvandler ellers den muntlige og småskravlende tonen i boken til godt og lettlest norsk bokmål. Resten kunne vært fikset i vask og korrektur, med særlig fokus på bruk av slang-preget engelsk. Da ville nok norske versjoner av uttrykk som å bøffe blitt mer riktig brukt, og man kunne kanskje funnet alternative folkelige ord for «nylig-hatt-sex-sveis». Det klinger heller ikke godt at krageben stikker ut som pipestilker, eller at man kjøper en morgenkåpe til bestefar. At noen har på seg «JEG HJERTE NY-T-skjorter» virker krøkkete, selv om man forstår hva slags plagg som omtales. På norsk vil man helst si at det tok et sekund, i stedet for et minutt, når man i en samtale må blunke litt før man innser hva som faktisk blir sagt. Dessuten har noen små-ord forsvunnet i teksten her og der. Moyes begeistrede norske publikum sender neppe klagebrev, de fleste kritikere henger seg heller ikke opp i slike detaljer. Men hvis forlagene lemper på kvalitetskravene til oversettelse og språkvask for bøker i denne såkalt lette sjangeren, er det en fornærmelse mot både forfatteren og hennes norske lesere.

MAY GRETHE LERUM