En av de bedre Hole-bøkene.
Det er gått nesten fire år år siden siste Harry Hole-bok, og hovedpersonen og folkene rundt ham er blitt tilsvarende eldre. Og ting har roet seg litt i vår hjemsøkte eks-politimanns liv. Harry er gift med sin elskede Rakel og bor sammen med henne i Holmenkollen over Oslo. Rakels sønn Oleg har begynt på Politihøyskolen og Harry underviser ved samme institusjon.
Så slår uhyggen ned igjen.
Denne gang i form av en fyr som er i besittelse av et jerngebiss og biter halsen over på damer som nettopp har vært på Tinder-date. Vedkommende viser seg å være en vampyrist, som drikker ofrenes blod, og mye tyder på at en gammel kjenning er involvert. Harry blir tvunget ut i felten igjen, så nødig han enn vil.
Og denne gang er Jo Nesbø i storform. Tørst er en svært vellykket Hole-thriller. En av de beste etter denne anmelders mening. Den er full av underliggende uhygge, men også av humor, praktfulle karaktertegninger og herlig musikk. Og selvfølgelig av Harrys demoner, både i form av spritflasker og døde venner – og fiender.
Ved bokens begynnelse lever Harry, tross demonene, i en slags idyll sammen med sin Rakel i tømmerhuset på byens tak. Oleg er blitt voksen og går altså i stefarens fotspor, mens gjengen på politihuset fortsetter i et litt annet spor, det vil si med en ufyselig, pragmatisk streber på toppen og opptil flere utskudd med både korrupsjon og udugelighet på cv-en. Men også ispedd hederlige helter som Katrine Bratt og praktfulle Bjørn Holm med totendialekten, som kjører Volvo Amazon fra 1970 med fartsstripe og Hank Williams i spilleren.
Kraftig stigning
Det begynner riktignok litt tregt, til tross for et par bestialske drap tidlig i sagaen. En stund er det akkurat som det bare er «enda en Hole-bok», og det betyr ikke at det er dårlig, det betyr at det bare ikke er så bra som det kan, og som det blir etter hvert. For det blir altså veldig bra. Nesbø kaster inn et par spennende bifigurer, som den tyrkiske bareieren Mehmet. Som vampyrisme-eksperten Hallstein Smith og den unge flinkisen i politikorpset, Anders Wyller. Dessuten blir vi kjent med en ganske ambisiøs og uredd VG-journalist og en overlege som har en eller annen agenda, uten at vi helt skjønner hva det er.
Jo Nesbø:
Tørst
Aschehoug
527 sider
Og så er det jo Harry Holes skygge i politikorpset, Katrine Bratt. Trolig bipolar og usedvanlig dyktig i jobben. Og med en aldri utlevd kjærlighet til Harry, som kanskje er vennskapelig, kanskje moderlig eller kanskje bare full av begjær og lengsel.
Og Katrine har jo, eller i hvert fall hadde, Bjørn med Amazonen, og vi griper oss i å håpe at de skal finne sammen igjen.
Tørst er en gjennomført thriller med alt som hører til. Personer i utvikling og en velfungerende dramaturgi. Her er høk over høk, en politiledelse du ikke kan stole på og en rekke bifigurer med ulike roller og agendaer, hvorav også flere kan tenkes å stå i ledtog med den bestialske seriemorderen. Vi lurer på et par av dem gjennom hele boken, som får en overraskende og dramatisk slutt – som vanlig.
Nesbø-koden?
Hva er det Jo Nesbø gjør som ikke andre gjør?
Si det. Det er selvfølgelig et velkonstruert plot, en sirlig oppbygd historie med ledetråder og blindspor. Det er antagelig også det nesten spekulativt makabre, som det skrekkelige drapsvåpenet «Leopolds eple» i Panserhjerte og også dette jerngebisset i Tørst. Han har ingen skrupler mot å drepe folk du håper skal klare seg heller. Ofte på utspekulert og grusomt vis.
Det er trolig også evnen (eller trangen) til å fylle på med fakta om ditt og datt underveis (Atlasmordet i Stockholm 1932, massakren ved Mountain Meadows i 1857, lakotaindianernes grusomme tortur av krigsfanger, tidligere vampyristers virksomhet osv osv …). Det er nesten som du lærer noe nytt og makabert hver gang du åpner boken.
Men først og fremst er det nok evnen til å skape sitrende spenning og pirrende uhygge. Den alltid underliggende uhyggen og uroen til Harry, som vi har fulgt gjennom tyve år, er noe vi nesten føler på kroppen selv.
For Harry er en fyr vi kjenner nå. Jeg tror de fleste av Jo Nesbøs lesere har et bilde av Harry Hole for sitt indre. Vi kjenner ham. Vi vet han sover dårlig og at den underliggende tørsten alltid er der. Vi ser ham sitte på Schrøder med kaffekoppen og stirre rett fremfor seg. Han ligner litt på Jo Nesbø egentlig (men er nok ti centimeter høyere).
Soundtrack
Det er riktignok ikke alle persontegningene som sitter like bra, men når de først gjør det, er de som støpt i leserens bilde. Personlig har jeg aldri fått helt tak på Rakel, det vil si: Aldri hatt noe bilde av henne i hodet, til tross for nesten tosifret antall bøker med hennes tilstedeværelse. Men Harrys venn, psykologen Ståle Aune, ser jeg. Katrine Bratt også. Og Bjørn fra Toten sitter plantet. Det samme gjør politimester Bellman og den snøfteleende politimannen Beavis, alias Truls Berntsen.
Og så er det musikken. Hele Hole-serien har et slags soundtrack, og selv om forfatteren er en godt voksen mann, så følger han også oppsiktsvekkende godt med på nyere musikk. Hovedperson Harry påstår selv at han er blank etter 80-tallet, men vi tror ham ikke helt.
Prøv å spille Beach House eller Jayhawks mens du leser, eller i en pause i lesingen. Men helst ikke Pink Floyd. Du kommer til å skjønne hvorfor.
Og du har altså en veldig bra leseopplevelse i vente. Det er en helstøpt Hole du møter i Tørst.
ATLE NIELSEN
Hovedfoto: Thron Ullberg /Aschehoug
