Gunnar Staalesen blir aldri ferdig med Amalie Skram. Til høsten er det premiere på musikalen ”Hellemyrsfolket”.
Han har vært forelsket i henne så lenge han kan huske. Og han viderefører arbeidet hennes så ofte han kan. Nå forberedes en ny oppsetning av Amalie Skrams Hellemyrsfolket på Den Nationale Scene. Denne gang som musikal. Og Gunnar Staalesen skriver manus – igjen.
Amalie Skrams Hellemyrsfolket er noe av det dystreste som er skrevet på norsk. Romansyklusen følger en fattig families liv i og rundt Bergen gjennom 1800-tallet, og det handler om fyll, svik, fattigdom og selvmord. Amalies budskap: Er du født fattig har du ikke en sjanse. Er du kvinne har du ikke en sjanse. Amalie Skrams forfatterskap er preget av dette, og det ligger ikke akkurat til rette for et lystig syngespill med sang og dans og feiende flotte kostymer, slik vi er vant til å se i musikaler. Passer Hellemyrsfolket i det hele tatt i en slik innpakning?
– Ja, sier Gunnar Staalesen. – Det er jo dystert, men i det dystre er det mye fint også. Se på ”Les Miserables”. Det er ikke noe lystig utgangspunkt der heller.
Suksess forrige gang
Det var musikeren Julian Berntzen som kom med ideen til å lage en musikal av Hellemyrsfolket. Allerede for tre år siden ringte han Gunnar Staalesen og spurte om han ville skrive manus, mens Berntzen sto for musikken.
– Etter ti sekunders betenkningstid svarte jeg ja, sier Gunnar Staalesen.
Det er andre gang DNS setter opp ”Hellemyrsfolket”. Og Gunnar Staalesen skrev manuset også til den første oppstetningen. Etter mange år med planer, så en åtte og en halv timers forestilling lyset i 1992. Den gikk i ni måneder og kunne sikkert gått i ni til etter publikumsoppslutningen å dømme. Årets forstilling blir imidlertid mye kortere. Maks tre timer, ifølge oppdragsgiveren.
– Det er bare å stryke. Og stryke. Da jeg gjorde dette første gang strøk jeg først alt unntatt dialogen. Så var det å begynne å stryke i diaalogen … Dette skal i tillegg tonesettes, så vi har måttet gjøre noen grep. Hoppet over en generasjon, blant annet.
Prøvene begynner 19. mai og premieren på Den Nationale Scene er 13. september, så de to bergenserne skriver for harde livet.
Et tenkt stevnemøte
Gunnar Staalesens forhold til Amalie Skram har i årenes løp materialisert seg i både bøker og foredrag. I Amalie Skram-selskapets årbok 1994 skriver han: Hun skrev sine bøker i moden alder, mange av dem basert på dyrekjøpte erfaringer, men den dag i dag, hundre år senere, oppleves de som like ekte, like nære som da de ble skrevet. Hennes posisjon i norsk litteraturhistorie er sterkere enn noensinne. Uten henne ville Hellemyrsfolket aldri sett dagens lys. Uten henne ville norsk litteratur vært et viktig kapittel fattigere. Uten henne ville vi rett og slett visst litt mindre om livet, her nord.
Nylig fortalte han om sitt forhold til Amalie for en fullsatt sal på Bergen offentlig bibliotek. Og det er et forhold som grenser til kjærlighet, selv om han i sin historie Middag med Amalie om et tenkt stevnemøte med fru Skram påstår at han neppe ville våget å legge an på henne. Han ville nok også slitt litt med å sjarmere henne, men etter hvert ville hun blitt mildere stemt, håper han: Hun ville lyttet til de skarrende r’ene mine, som gir henne minnelser om hennes barndoms by, og langsomt, men sikkert ville hun tødd opp – håper jeg – som snøen en vårdag i mars, der hjemme.
Viderefører arven
Kanskje ville også Amalie likt at den 101 år yngre kollegaen viderefører hennes historie om fødebyen og livet i og omkring. For det er jo slik at der Amalie ga oss Bergen og omegn gjennom1800-tallet har Gunnar i sin 1900-trilogi gitt oss Bergen og omegn gjennom 1900-tallet. Smart og helt bevisst selvfølgelig.
Hva Amlie synes om at Småfylla, Sju Gabriel, Tippetue og de andre typene hennes skal danse og synge seg gjennom smitt og smau forblir et ubesvart spørsmål. Kanskje ville hun tenkt at personene hennes tross alt er i gode hender hos arvtageren.
