God bok, men utgitt på svorsk

Jean-Claude Arnault. Et for de fleste ukjent navn inntil skandalen ble avdekket. Arnault var svartkledd, høflig åpner av kulturdører i Stockholms underground, men også en tafser, overgriper og løgner, skulle det vise seg. Nå er han dømt til to og et halvt års fengsel for to voldtekter, men det hadde ikke behøvd å bli sånn. En journalistisk granskning satte i gang en kjedereaksjon. Som det

Matilda:
Gustavsson

Sakprosa
Pilar
240 sider
Oversatt av Torodd Lien

står i boka, var det i løpet av alle årene med antydninger om ovegrep skapt et kollektivt undertrykk. Atten kvinner fortalte sine historier i Dagens Nyheter om seksuelle overgrep fra Jean-Claude Arnault og enda flere kom til etter publisering.

Matilda Gustavsson var reporteren som avdekket den store «kulturmannen»-skandalen i Dagens Nyheter. Boka handler om hvordan hun og redaksjonen jobbet og om denne helt spesielle saken som fikk utsatt utdelingen av Nobels Litteraturpris i 2018 og som nær har veltet Svenska Akademien. Klubben er tittelen og klubben er kulturkjelleren Forum i Sigtunagatan i Stockholm som Arnault og hans langt mer berømte ektefelle, lyrikeren Kristina Frostenson, styrte.

Kilder savnes

Boka er en kronlogisk fortelling med gode tilbakehopp til Arnaults tidlige år. Som romanforfattere ofte søker den freudske bristen i en barndom, leter Gustavsson etter svar på Arnaults raseri og oppførsel i hans familiehistorie og farstilknytning. Kommer hun nær noe svar? Nja. Hun finner i alle fall mønstre i oppførselen og væremåten hans.

Det er rystende hvordan han har fått holde på og boka er et godt dokument som avslører flere av strukturene som trengs for at en mann skal få gjøre alt dette over så mange år: Feigheten, avdramatiseringen, unnskyldningene, viljen til å se den andre veien og høre forbi. Dette bodde i mange rundt ham, fra serverdingspersonale i kjelleren til akademiets øverste leder Sture Allén, som allerede i 1997 la bort et brev som varslet om overgrep. Men boka, som handler om åpne kilder og forsøk på dokumentasjon av overgrep, har også et par problematiske sider. Den mangler fotnoter og kildeliste, og jeg skulle for eksempel visst litt mer om dokumentasjonen eller bak forfatterens påstand på side 78 i forbindelse med at Jean-Claude Arnault er operaregissør i Stockholm midt på 1970-tallet:

Den største konflikten gjaldt Arnaults kvinnesyn, som ofte skapte en opphisset stemning. Det kunne dreie seg om uønskede tilnærmelser, eller om at en av jentene hadde fått forhåpninger om et forhold. Før det neste dag viste seg at han også hadde sex med bestevenninnen hennes. To dager før fikk han sparken. Historien gjentok seg da han senere samme år ble regissør for Stockholms Musikdramatiska (…)»

Sto dette i avisene den gang? Kom det frem under den siste saken? Under rettssaken? I så fall er det enkelt å henvise til kilder. Er det nytt materiale som er gravd frem i forarbeidet med boka? I så fall er det helt underspilt.

Forlagene betalte arrangør?

På side 42 kommer det en opplysning som kanskje vil forbause norsk forlagsverden og arrangører:

Albert Bonnier Förlag betaler opptil tjue tusen kroner per opptreden – i konkurranse med andre forlag – for at forfatterne deres skal kunne være med i programmet.

Er dette noe «alle vet» – i Sverige? Hvor kan man lese mer om det?

Mangelen på kildeliste er irriterende i en slik bok som handler om hvordan hvert ord og hver opplysning ble så nøye vurdert før publisering, men den norske oversettelsen av boka på forlaget Pilar har større skavanker enn dette, nemlig selve oversettelsen.

Torodd Lien står bak den, og for meg et mysterium hvor det kan ha gått galt. Man kan mistenke en kombinasjon mellom et oversetterprogram, svak språkvask og svak korrekturlesing. Setningene blir mange steder stolpete fordi de har en ordstilling som fungerer bedre på svensk og praktiseres på svensk. Det er pussige valg av preposisjoner eller mangel på dem. (Hun forteller om hendelsene til en kvinnelig politibetjent som sa de falt innunder generell siktelse. Side 49.)

Noen eksempler

Det franske uttrykket vis–à–vis betyr «ansikt til ansikt» eller «like overfor», skriver Store Norske Leksikon, men slik blir begrepet brukt i boka, side 51: Da begynte han å kontakte henne via en av de nære vennene hennes, en kvinne som har i en yrkesmessig utsatt situasjon vis-á-vis Jean-Claude Arnaud». 

Side 98: Derfor har jeg forsøkt å rekonstruere alt sammen innenfor samtalen vår. Her har det kanskje stått «inför» i den svenske teksten siden setningen omtaler en samtale som skal finne sted? «Før» eller «foran» hadde vært bedre norsk.

… få har til den grad fortjent en orden låter mer svensk (till den grad) enn norsk. Få har i den grad (…) heter det på norsk.

…og Jean-Claude var følsom og artig gutt å omgås (side 69). Det svenske ordet artig har mange synonymer: hövlig, belevad, älskvärd, chevaliersk, aktningsfull etc etc. «Artig» som i morsom, er ikke blant de egenskapene som kjennetegnet Arnault som gutt, om vi skal tro teksten. Han var derimot født utenfor ekteskap i 1946 og vokste opp hos en amme i stedet for moren. Siden fikk han stefar, opplevde skilsmisse, en fraværende biologisk far (som ennå levde på flukt fordi han ikke hadde registrert seg som jøde under krigen). Faren giftet seg med fire forskjellige kvinner og fikk seks barn med dem. Som voksen i Stockholm pleide Jean-Claude Arnault å taxi selv på korte avstander, han så seg over skulderen og var engstelig for forfølgere i gatene.

Begrepet «vendte seg mot» på side 60 er brukt slik at setningen får motsatt betydning.

Tunge former

I flere tilfeller er det valgt former som ligger svært tett opp til den svenske formen og som på norsk gjør oversettelsen stivbeint i en fortellerstil som ellers ikke har språklig ornamentikk eller særtegn som kaller på gammelmodige former, annet enn at oversettelsen er på riksmål. Tre eksempler:

Når forsøkene ikke lyktes, innbød han den nære vennen hennes å komme til Paris. «Inviterte» ville vært et bedre ord. Å innby står i riksmålsordboka, men virker unødig tungt. Samme med setningen Forum skulle utmales som ondskapens sentrum i Stockholm på side 184. Utmales brukes nesten ikke på norsk. Bedre oversettelse av utmålas til norsk, er skildres, fremstilles.

…det høres ut som jeg rent fysisk ikke kan oppby den kraften som trengs står det på side 192. Mobilisere er mer forståelig enn oppby, selv om det har stått uppbjuda i teksten.

Setningen Horace Engdahl tror at den store konflikten er vunnet er også merkelig. Samme med påstanden Jean-Claude kurtiserer meg med et latinsk bonmot fra et av ofrenes betroelser.

Er det et menneske som har vurdert formene og forsøkt velge det beste av dem? Forlaget Pilar bør ta en ordentlig gjennomgang av teksten før boka slippes i pocket.

Korrekturen er heller ikke patent.

I et sitat: I ettertid kommer jeg til å tenke på denne kvelden som en salgs vigilie. Her skulle det stått «slags».

Sara Danius er blitt Sara Darius på side 175.

Det er leit å måtte fokusere språk og oversettelse i en såpass vesentlig samtidsfortelling, men jeg anbefaler folk å lese den – på svensk. Det flyter nok bedre enn denne norske utgaven.

VIDAR KVALSHAUG