Kanskje må det utlendinger til for å skrive kritisk om «hvor typisk norsk det er å være god»?
Oljefondet har vokst til uante størrelser. Antagelig er fondet nå verdens største enkeltaktør på det globale finansmarkedet. All ære til tidligere journalist i Finansavisen og Dagens Næringsliv, siviløkonom Asle Skredderberget som i dokumentarboken Usannsynlig rik. Historien om Norge og Oljefondet ønsker å fortelle bakgrunnen for stiftelsen av fondet, samt gi innblikk i hvordan fondet har møtt store utfordringene på veien fram til i dag. Dette er viktig tematikk for en sakprosabok.
Et lite land
Finansteori og finanshistorie er utfordrende stoff å skulle forsøke formidle for brede lesergrupper, spesielt ettersom leserne vil har vidt forskjellig kunnskapsgrunnlag til å kunne fordøye innholdet. I dette tilfellet omhandler boken en pengekiste som vi alle eier del av, og som betyr uendelig mye for hvordan Norge vil utvikle seg de nærmeste årene. Ambisjonen har følgelig vært å favne bredest mulig. I dette lykkes forfatteren et godt stykke på vei. Lesere som uten videre forhåndskunnskap vil ha en grei innføring i bakgrunnen for at fondet ble stiftet, hvem som var hovedaktørene bak opprettelsen, samt hvordan fondet i hovedtrekk forvaltes, vil kunne ha stort utbytte av boken.
Boken preges av at forfatteren har hatt nært og direkte forhold til sine kilder, ofte i form av samtale og intervju. Det er mange fordeler med å bo i et lite land. En er at man har relativ lett adgang til maktens parnasser. Mindre positivt er det at elitene smelter sammen, og at hegemoniene i liten grad blir konkurranseutsatte – for å bruke et begrep fra økonomifaget.
Asle Skredderberget:Usannsynlig rik. Historien om Norge og Oljefondet
Kagge
264 sider
Ukritisk og naivt?
Hva gjør Tarjei Vesaas i personregisteret til en bok om Oljefondet? Svaret er at diktersfinksen fra Vinje er favorittforfatteren til Oljefondets leder Yngve Slyngstad, som også – i motsetning til ulvene på Wall Street – leser filosofer som Hegel, Heidegger, eller Foucault. Det er lett å være enig med forfatteren i at Slyngstad er meget kompetent og på mange vis, en fin fyr. Men må karaktertegningen gjøres til de grader servil? Forlaget må i dette bære del av ansvaret når det i tillegg har valgt å bruke en av bokens nøkkelfigurer, tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen, til selv å anbefale boken på omslaget.
Svakheten med boken er med dette at den tegner et ganske så ukritisk, noen vil kanskje si naivt, bilde av sparegrisen. Rett nok blir en av landets få kritiske økonomer, professor Erik Reinert, gitt litt spalteplass mot slutten av boken, uten at dette endrer hovedinntrykket av et glansbilde: Oljefondet ble startet av helt ferske – likevel kompetente – økonomer i forståelse med visjonære politikere, ansatte er nøysomme, ubestikkelige og etiske, mens risikojustert avkastning er blant de beste i verden.
Kanskje må det utlendinger til for å skrive kritisk om «hvor typisk norsk det er å være god»?
ANDERS NERAAL
