Luke 14: Hun regnes som en av våre mest lovende, unge forfattere. Kjærligheten og Paris går igjen i hennes forfatterskap.
Kathrine Nedrejord kalles et stort språklig talent av norske kritikere.
Kathrine Nedrejord har studert litteratur ved NTNU i Trondheim, og bor i dag i Paris hvor hun studerer og skriver. Nedrejord er en av Norges yngste forfattere, og var bare tjueto år gammel da hun debuterte med romanen Transitt i 2010. Boken fikk svært god mottakelse blant norske kritikere. Denne våren kom andreboken hennes, Trengsel (Oktober forlag) og akkurat som i debutromanen har Paris en sentral stilling i handlingen. Det handler om fortvilet kjærlighet hos en ung pike.
Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg i året som har gått?
I år er det nok en av de første jeg leste som jeg kommer til å tenke på, nemlig Julie Otsukas Buddha på loftet. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg. Otsuka skriver om japanske kvinner som kommer til USA for å gifte seg med japanske menn de aldri har møtt; kun brevvekslet med. Det hele er skrevet i vi-form, hvor samtlige historier får sin plass og alle synes like viktige. Jeg forelsket meg helt i boka både fordi teksten fløt så fint, og fordi jeg fikk innblikk i en verden som var helt fremmed for meg.
Hva leser du selv for tiden?
Jeg leser som regel flere bøker på engang, alt ettersom hva jeg er i humør til. For øyeblikket er det Bonjour tristesse av Francoise Sagan, som jeg er usikker på om finnes i norsk oversettelse. Den handler om et særlig tett far- og datterforhold som kommer fullstendig ut av balanse når far gifter seg. Det hele forgår i et fransk borgerklassemiljø av den mer frigjorte sorten. Det virker både fascinerende og fremmed på meg.
Jeg leser også La Douleur eller Smerten av Marguerite Duras, en av mine absolutte yndlingsforfattere. En sterk historie om Duras’ opplevelser under andre verdenskrig, både om den nervepirrende ventetiden på mannen hennes som ble sendt i konsentrasjonsleir og hennes eget arbeid for motstandsbevegelsen. Til sist: finske Kjell Westös Der vi engang gikk, om borgerkrigen i Finland. En historie som jeg fra før av kjenner svært dårlig, så igjen en godt skrevet og lærerik bok.
Hvilke tre bøker anbefaler du?
Det er veldig vanskelig å velge ut bare tre bøker, for det finnes så forferdelig mange gode, men jeg skal prøve meg likevel:
Jeg anbefaler virkelig å lese Assia Djebar, en fransk-algerisk forfatter som også, i likhet med Duras’ skriver selvbiografisk. Stort er fengselet er en av mine absolutte favorittbøker. Det er en reflektert roman om oppvekst i Algerie med særlig fokus på det å være kvinne i en tid og et samfunn der det ikke er lett. Hun fletter sammen hennes egen familiehistorie med landets.
Jeg vil også anbefale en annen bok av en afrikansk forfatter, dog fra litt sydligere strøk. I Sprukne landskap skriver Nuruddin Farah om sitt eget hjemland Somalia og oppveksten til den foreldreløse gutten Askar som blir tatt vare på og oppdratt av en etiopisk kvinne kalt Misra. De får et helt spesielt og nært forhold, som ikke akkurat ligner på det til en mor og sønn, og som blir satt på prøve når de senere må skille lag. Jeg vil si at Farah har en fortellerstil som skiller seg fra den mer europeiske, den er rik og poetisk, og den gir en dyp innsikt i en kultur som jeg ellers bare har lest om sett fra utsiden. Han skildrer også relasjoner på en svært god måte.
Den tredje er en bok som jeg kanskje har lettere for å relatere meg til rent personlig. Det er Asli Erdogans Byen med den røde kappa. Det handler om en tyrkisk, men kanskje først og fremst, europeisk kvinne som reiser til og bosetter seg i Rio de Janeiro. Selv bodde jeg et år litt lenger sør, i Buenos Aires, og jeg kjenner meg godt igjen i den fremmedfølelsen hun beskriver, hvordan det både er deilig og skummelt å befinne seg i et land og i en kultur så annerledes og langt hjemmefra. Det handler også om å se sitt eget land og seg selv utenfra.
