KOMMENTAR: «Singular Plurality» er mottoet til årets Frankfurt-æresgjest Canada. Det kunne like gjerne vært «Multiple Trouble».
På tampen av Frankfurt-messen 2019 ga NORLA-direktør Margit Walsø fra seg den symboltunge tekstrullen til Canada og Caroline Fortin, det håndfaste beviset på at det var canadiernes tur til å invitere til fest i oktober 2020.
Verbal ping-pong
På scenen under overrekkelsesseremonien spilte Erlend Loe verbal ping-pong med sin canadiske forfatterkollega Margaret Atwood. De to fant ut at særlig én faktor forente de to landene: Trær. Endeløse mengder med trær.
Atwood roste det norske «Future Library»-prosjektet og hvor fabelaktig det er å tufte dette på trær som gror i hundre år, med forfattere som hvert av de hundre årene skriver en hemmelig tekst. Deretter blir disse tekstene «liggende som sovende skjønnheter inntil de blir vekket opp om hundre års tid», for å bruke Atwoods egne ord.
Erlend Loe kontret med de to landenes skrinne befolkningstetthet: «Jeg tror Tyskland har noe slikt som 233 innbyggere per kvadratkilometer. Norge har 16. Canada 4. Jeg har en venn på basketballaget mitt som bodde i Canada for noen år siden. Han kjøpte jaktrettigheter for et område på størrelse med Norge for bare 100 dollar eller noe sånt. Så: Gratulerer. Dere har klart å gi æresgjest-privilegiet til et enda mindre folketett land. Det er godt gjort», sa Loe til betydelig latter fra de mange publikummerne i gjesteland-paviljongen.
Troll i ord
I det hele tatt: Stemningen var god. Norge og norsk litteratur hadde gjennomført flere dagers parademarsj som Frankfurt-æresgjest, det var litteraturtogreise fra Köln til Frankfurt med kronprinsparet og tilhørende massive tyske pressedekning, og nær hundre norske forfattere var i sving under bokmesseuka. Såpass vellykket var det hele at Caroline Fortin muntert foreslo at Norge like gjerne kunne ta ett år til i samme slengen, slik at canadierne fikk ytterligere et år til forberedelser.
Lite ante Fortin da at det skulle gå troll i ord. Trollet var for en gangs skyld ikke norsk, men åpenbarte seg i form av den største pandemien i vår tid. Den sørget for å behørig spenne bein under Canadas 2020-satsing, som etter hvert transformerte seg til å bli en 2021-øvelse. Håpet var at man til årets messedager skulle være tilbake i normal gjenge, og at det ville bli en Frankfurt-messe av godt gammelt merke, med nær 300 000 innenfor dørene, og liv og røre på gjesteland-paviljongen.
Putrer av gårde
Slik ble det ikke. Årets messe kjører verken for halv eller kvart maskin. Den putrer av gårde på noe nært et eksistensminimum, mest av alt fordi alternativet ville bli for risikabelt: Ytterligere et år uten verdens største bokmesse ville åpne for å sementere fast alternative, nye vaner som slett ikke inkluderer messemaskinen i Hessen. Samtidig er det også en risiko den andre veien: at messen kan bli så skrinn at de besøkende opplever den som unnværlig. Intens jobbing gjennom høstmånedene har med nød og neppe berget Frankfurt-bokmesssen over det nivået.
Mange land glimrer med sitt fravær – ryktene forteller at antall utstillende nasjoner er nær halvert fra de sedvanlige rundt hundre. Kun et par etasjer i tre av de mange messehallene er i bruk. Det kommer færre gjester fra Asia, amerikanerne uteblir i stor grad, britene er langt færre, og det er svikt i besøket fra øvrige Europa – inklusive Tyskland. Årets norske delegasjon er redusert med kanskje 80 prosent fra vanlig nivå. Til og med canadierne uteblir. Eller rettere sagt: De stiller med noen ytterst få forfattere og kunstnere on stage i Frankfurt, resten skjer digitalt fra Canada.
Natur og kultur
Årets gjestelandspaviljong, signert Gonzalo Soldi, er basert på rikdommen i Canadas natur – med temaer som vann, fjell og skog – som har vært til inspirasjon for canadiske forfattere og illustratører. Alt symbolisert i skulpturer, hvor teksturer fra naturen flyter gjennom rommet på skulpturenes digitaloverflater. I dunkel belysning, alt svært dempet og meditativt – med bøker og forfattere i bakgrunnen, kun noen forfattere representert på små videoskjermer integrert på sidene av enkelte skulpturer, og bøker face-out i hyller på baksiden av «skulpturparken». Ellers er det lite som skjer her. På mange vis er dette et canadiernes versjon av Nederland og Flanderns dempede kystlandskap på 2016-paviljongen.
Det skal de ha: Canadierne har gjort sitt ytterste for å begrense skaden. Men skadebegrensning og fest er to vidt forskjellige disipliner.
Digital melkesyre
Man kan saktens hylle noen av de digitale pandemi-konsekvensene: at vi dropper noen flyreiser til møter og den tilhørende miljøgevinsten av dette, at man opplever å ha fått mer effektive rutine-møter på hus, økt innslag av hjemmekontor og mindre til jobben-reising. Men man mister noe: Menneskelig interaksjon ansikt til ansikt, det kreative samspillet som skjer rundt et bord, eller som her i Frankfurt: buzzet rundt en bok eller en forfatter, som du fanger opp når du møter en gammel bekjent i gangene i messehallene, livlige diskusjonene rundt trender og bokbransje-tilstandene rundt omkring i verden.
Den digitale melkesyra sliter i kroppen. Det er nok nå. Livs levende mennesker: ja takk.
Teknisk trøbbel
For å toppe det hele ble Frankfurt-åpningsforestillingen tirsdag kveld – en kombinert fysisk seanse i Festhalle ispedd canadiere på link – preget av teknisk luggeføre. Man tok seg i å spørre seg selv hvorfor canadierne ikke hadde brukt noen av alle disse ventedagene til å gjøre ett og annet opptak, slik at vi ikke var prisgitt dagsformen til Margaret Atwoods eget hjemme-wi-fi-nettverk på direkten.
Det er fristende å sitere en annen kjent canadier, Leonard Cohen: «I don’t consider myself a pessimist. I think of a pessimist as someone who is waiting for it to rain. And I feel soaked to the skin.».
Herfra kan det bare gå oppover. Det er bare å ønske våre canadiske venner alt godt disse messedagene, og ikke minst håpe at canadisk litteratur og canadiske forfattere får en gevinst av denne strevsomme satsingen i årene som kommer. Det har de sannelig fortjent.
VEBJØRN ROGNE
