Fra voksen til barn

I disse demenskor-tider, når vi alle går rundt og lurer på om vi har begynt å huske merkbart dårligere, får den franske forfatteren Annie Ernaux’ bok, Jeg er fortsatt her inne i mørket, en egen aktualitet.

I 1986 døde Ernaux’ mor, syttini år gammel, sterkt dement. I 1997 utkom Je ne suis pas sortie de ma nuit, som er Ernaux’ uredigerte dagboksnotater fra de to årene hun fulgte mora si inn i alzheimeren og videre inn døden. I løpet av sykdomstiden skrev Annie Ernaux ned det mora sa og gjorde på små lapper. Noterte ned setninger om kroppens og sinnets forfall. Om moras forvandling fra verdens sterkeste kvinne, til et barn uten tenner.

Annie Ernaux:
Jeg er fortsatt her inne i mørket

roman
Gyldendal
112 sider
Oversatt av Henninge Margrethe Solberg

Annie Ernaux ventet i over ti år etter moras død med å utgi boken om hennes endelikt. Og først nå kommer dagboken på norsk med tittelen Jeg er fortsatt her inne i mørket, en setning som var begynnelsen på et brev, og det aller siste mora hennes skrev. En hjerteskjærende setning og en talende tittel. En setning som kanskje viser at den demente mora, på det tidspunktet hun skrev den, er seg bevisst at hun befinner seg i et mørke hun kanskje ennå håper å komme ut av. Eller – hun vet at det går mot døden, og at demensmørket vil ta slutt. Ikke lenge etter sitter hun fastspent i en stol på sykehuset når datteren Annie kommer på besøk, og mora er blitt den lille jenta som ser forventningsfullt opp, og håper hun skal bli hentet hjem. Det lukter avføring i rommet, og det ligger en bæsj i skuffen. Mora tror det er en kjeks. Som barn elsket Annie mora si høyt. Det var ingen avstand mellom datter og mor, noterer hun på en av lappene, bare identifikasjon. Nå klarer hun ikke å elske mora si lenger. Nå vemmes hun når hun ser hennes hvite, syke, tvekrokete kropp. Og hun må vende seg vekk.

Selvbiografiske bøker

Annie Ernaux er en av Frankrikes mest betydningsfulle forfattere, og i fjor mottok hun Nobelprisen i litteratur, åttito år gammel. Ernaux debuterte i 1974 med Les Armoires vides, og har utgitt over tjue bøker. Bare åtte av dem er oversatt til norsk. Så langt. Det blir nok flere, for selv om den første norske oversettelsen, romanen Far, kom allerede i 1985, (oversatt av Sissel Lie), var det først etter at de norske utgavene av L’Événement (2000), på norsk Hendelsen, og Les Années (2008) med tittelen Årene, utkom i 2020 (begge oversatt av Henninge Margrethe Solberg), at mange norske lesere fant fram til Ernaux’ bøker. Filmen basert på Hendelsen gikk på norske kinoer i fjor. Annie Ernaux’ bøker er svært selvbiografiske, og Hendelsen handler om hennes egen opplevelse av å gjennomgå en illegal abort da hun var ung. I fjor utga Gyldendal forlag Ernaux’ aller siste ”roman” – den uforskammet korte Le jeune Homme (2022), som på norsk telte i underkant av 30 sider, og har tittelen Den unge mannen.

”Levningene av en sorg”

Annie Ernaux har skrevet mange bøker om seg selv, sin familie og sin oppvekst, og hun har skrevet om mora si før. Blant annet i Une Famme fra 1988, som hun faktisk skrev rett etter at mora døde (den kom på norsk i 2021 i en samleutgave med tittelen Far / En kvinne). I den beskriver hun moras strevsomme liv i fattige kår i Normandie. Mora, slik hun var før hun ble syk, en sterk dame som jobbet hardt for at dattera skulle få et liv som var bedre enn hennes eget. En streng mor som fiket til dattera for et godt ord, men som ifølge Ernaux selv, var den eneste kvinnen som virkelig har betydd noe for henne.

Annie Ernaux kaller Jeg er fortsatt her inne i mørket, disse samlede lappene med sykdomsnotatene, for besøksdagboken, og for ”levningene av en sorg”. Den er skrevet i jeg-form, og i et slags forord i boka skriver Ernaux at hun lenge var usikker på om hun virkelig ville vise offentligheten bildet av mora som hjelpeløs og syk. Men hun kom til at det var nødvendig å vise hele livsbildet. Og det gjør hun til gangs. I korte daterte tekstavsnitt, helt uten reduserende uttrykk, helt uten forklaringer eller bortforklaringer, tar hun meg med rett inn i sykehuskorridorene, og rett inn på moras rom i fjerde etasje på geriatrisk avdeling på sykehuset i Pontoise utenfor Paris.

”Jeg gir dem fra meg slik jeg skrev dem”

Hvis vi skal tro Annie Ernaux på hennes ord, og det skal vi jo, er dagboksnotatene som ble til Jeg er fortsatt her inne i mørket, utgitt uten redigering. I forordet skriver hun: ”Jeg gir dem fra meg slik jeg skrev dem, lamslått og rystet som jeg var den gang. Jeg har ikke villet endre noe i gjengivelsen av stundene da jeg var hos henne, (…)” Akkurat dette blir et vesentlig poeng for meg når jeg leser boken, og jeg har tanken om det uredigerte med meg under hele lesningen. For hvis Ernaux hadde redigert og endret dagboken i etterkant, før hun ga den ut, slik forfattere normalt gjør før utgivelse, gjerne i flere runder, ville teksten ha mistet nettopp det sterkt umiddelbare som gir meg følelsen av å stå midt oppe i det vonde og elendige, sammen med henne. Verken hun eller jeg vet når og hvordan dette skal ende; ikke hun, mens hun skriver det – og ikke jeg – mens jeg leser det. Det skaper en helt egen opplevelse av å gå veien sammen med forfatteren, og ikke minst – sammen med den syke mora hennes. Annie Ernaux har tillit nok til notatene sine, men kanskje aller viktigst; hun har tillit nok til leserne sine, og sender derfor besøksdagboken ut i verden slik den ble skrevet ned i øyeblikkene etter besøkene hos mora. Jeg kan ikke stikke under en stol at tekstene av og til er litt uklare, kanskje litt for knappe til at jeg alltid forstår sammenhengen. Men følelsen av fortvilelse er tydelig nok, og når mora dør, er det bare én ting å skrive: ”Hun er død. Jeg har det fryktelig vondt. Jeg har grått siden i dag morges.”

Litteraturens kraft

Det er umulig for meg å lese Ernaux’ beskrivelse av moras siste levetid, uten å se for meg min egen mors siste tid på sykehjemmet. Jeg leste for henne, blant annet Sigrid Undsets biografiske romaner. Mor lå i senga, helt stille. Men da jeg sluttet å lese, slo hun øynene opp, og sa: ”Du må lese mer, Mia.”

Slik er litteraturens kraft. Og slik virker Annie Ernaux’ korte, usentimentale opptegnelser fra da hun så moras forvirrede ansikt i heissprekken når hun forlot henne etter besøkene på sykehuset. Jeg er fortsatt her inne i mørket vekker minner som trenger seg ned i fingertuppene når jeg skriver denne anmeldelsen, og konklusjonen er uunngåelig: ”Du må skrive mer, Annie Ernaux.”

Boken er oversatt fra fransk av Henninge Margrethe Solberg, og jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er en svært god oversettelse.

MIA BULL-GUNDERSEN