DEBUTANTSPALTEN: – Hvis det er en gjenkjennelse der hos leseren, så har leseren kanskje også ledd og kjent omsorg for seg selv.
Ole Giæver (f. 1977) er en norsk-samisk dramatiker og regissør. Han har laget en rekke kritikerroste filmer. Mot Å er hans første roman.
Mot Å handler om Emil, en ung mann, som går rundt med en klump i magen han ikke helt vet hvor kommer fra. Da kjæresten hans forsøker å ta sitt eget liv, går han med på å flytte fra venner og studier i Oslo til Sortland, der hun kommer fra. Et halvt år senere ser alt lysere ut, Emil har fått jobb i svigerfamiliens sportsbutikk, sommeren står for døra, det er midnattssol og kjæresten har det tilsynelatende mye bedre. En dag drar hun på en sykkeltur til Å i Lofoten og kommer ikke tilbake. Igjen sitter Emil med mange ubesvarte spørsmål, og etter hvert innser han at han er nødt til å sykle etter henne i håp om å få svar på hvorfor alt ble som det ble.
– Emil overtenker alt han gjør og sier, og denne noe distanserte og instrumentelle tilnærmingen til andre mennesker, gjør at han stadig vikler seg inn i kinkige og pinlige situasjoner. Sorgen og gleden vandrer til hope, heter det i Thomas Kingos salme, og til tross for romanens noe alvorlige og sorgfulle tema, ønsker jeg at leseren også skal kunne e av og med Emil.
Giæver håper leserne vil kjenne seg igjen i Emil, ikke nødvendigvis alt ved hans person, men i det at han ved redsel for å trå feil overfor de han er glad i, overtenker og vikler seg inn i kinkige situasjoner.
– Jeg håper de har engasjert seg både i hans fysiske og mentale bestrebelser, ledd av ham og følt omsorg for ham, for hvis det er en gjenkjennelse der hos leseren, så har hen kanskje også ledd og kjent omsorg for seg selv. Sånn er det i alle fall med gode leseropplevelser for meg.
– Skrev pubertale dikt
Den kritikerroste filmskaperen, planla også denne romanen til lerretet. Ideen fikk han tilbake i 2001.
– Det aller første bildet jeg kan huske at begynte å sirkulere i tankene, var av en ung mann på sykkeltur i det vakre landskapet i Lofoten, men som ikke tok inn omgivelsene. Blikket hans gikk ned, eller kanskje heller innover, tydelig tynget av noe. Jeg synes det var spennende å dikte videre på hvor han kom fra og hvor han skulle, hvorfor han befant seg på en sykkel og hva han grunnet så fælt på, sier romandebutanten.
I 2001 gikk han på kunst- og filmskolen i Kabelvåg.
– Inspirasjonen kom vel fra noe jeg selv gikk og grunnet på og forsøkte å finne ut av.
Filmskaperen, som nå også er forfatter, har ikke alltid hatt en forfatterdrøm, men drømmen går langt tilbake i tid.
– Jeg husker godt at jeg som sekstenåring satt hjemme på gutterommet i Tromsø, skrev pubertale dikt om lengsel og ensomhet om natten, og drømte om å bli forfatter, sier han og legger til:
– Men jeg tror nok det handlet mer om å ville være noe spesielt heller enn å faktisk skrive bøker.
Som ungdom drømte han om mye, men aller mest om å bli skuespiller. Han søkte aldri på Teaterhøgskolen. Det store vendepunktet i livet skjedde da han søkte på Nordland Kunst- og Filmskole i Kabelvåg.
– Der kom jeg i kontakt med en mer dyp og meningsbærende glede av å skape og formidle egne historier. Jeg utdannet meg etter hvert som billedkunstner, men lagde også mange kortfilmer, og det var film jeg følte jeg både forsto og lyktes best med.
Men som mange andre filmregissører, har han måttet lære seg å skrive, og har skrevet manus til alle hans fem kinofilmer.
– Jeg har sånn sett jobbet mye med tekst i livet. Å lage film tar lang tid, det er mange parallelle og overlappende prosesser. Når manuset er ferdig, har man bare så vidt begynt.
Etter hans siste spillefilm, som til tross for å ha vært et givende prosjekt, opplever han det nå som besnærende å tenke på at teksten denne gangen var sluttproduktet.
– Jeg kaller meg nok fremdeles filmskaper, selv om jeg har skrevet en bok. Jeg er aller mest glad for at historien om Emil har funnet sin form og blitt gitt ut.
Strukturert arbeidshverdag
– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– Da jeg skjønte at jeg måtte lære meg å skrive for å kunne lage film, leste jeg mange ubrukelige bøker om hvordan skrive et filmmanus på tre måneder – og tjene en million dollar. Jeg tror ikke jeg har tatt med meg så mange av rådene fra de bøkene, ettersom de ofte har en analytisk tilnærming til det å skrive, og det å skrive handler jo om å finne en flyt og en innlevelse som ikke har plass til dette analytiske og kritiske blikket. I alle fall ikke mens man dikter.
Giæver erindrer et tips fra en av bøkene:
– Jeg lurer på om det kanskje var et tips i en av disse bøkene om å skrive fem sider om dagen. Det tror jeg mer på. Jeg får det ikke alltid til, men har som mål å hver dag kommer et skritt videre fra i går.
Så kommer han på Skriveboka av Merete Morken Andersen, som han husker å ha mange gode tips.
– Der skriver hun noe om mange ulike faser i det kreative arbeidet, blant annet at noen ganger skal man kanskje ikke produsere, men samle. Det var liksom litt trøst i det, at det også er greit å lese en bok, se en film eller et teaterstykke, eller bare gå en tur i skogen.
Sin egen hverdag beskriver han som strukturert.
– Jeg jobber nokså strukturert, stort sett fra 08.30 til 15.00. Skrivesperre kommer jo hele tiden, i lange eller korte intervaller, og da forsøker jeg å ikke la meg distrahere, men være i teksten. Det betyr også at jeg lar dokumentet jeg jobber i være åpent og fremst på maskinen. Det er bedre å stirre ut av vinduet eller se over det jeg allerede har skrevet, enn å lese nyheter eller sjekke e-post. Jeg blir bare mer og mer frustrert over alle e-postene som kommer inn i løpet av dagen, sier han og legger til enda et tips:
– Jeg leste nylig at effektiviteten på offentlige arbeidsplasser gikk ned da folk begynte å kommunisere via e-post, fordi man rykkes ut av flyten og det dype konsentrerte arbeidet, som skrivingen er så avhengig av. Jeg meldte meg ut av alle sosiale medier for en del år siden, og det er kanskje det beste tipset jeg har mot skrivesperre: å være tilgjengelig, i alle fall mens du skriver.
Ny romanidé tatt fra nytt filmprosjekt
Den siste tiden har det også begynt å vokse frem en romanidé inspirert av et nytt filmprosjekt som tar for seg skolevesenet.
– Mitt neste filmprosjekt viser hvordan de markedsliberalistiske ideene, også kalt New Public Management, som er innført i både skole- og helsevesenet, ødelegger barn og lærere, leder til ansvarsfraskrivelse, amoralsk oppførsel og en forvitring av felleskapet.
I den anledning har Giæver den siste tiden lest mye sakprosa spesielt om det norske skolevesenet.
– Jeg har i dette arbeidet også lest en del spennende og skremmende bøker om nyliberalismen, blant annet Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur av Linn Stalsberg, og Den realistiske kapitalismen av Mark Fisher. Begge anbefales på det sterkeste.
Han trekker i tillegg frem en fin leseropplevelse med Tallboy av Therese Bakkevoll, en forfatterkollega fra hans egen hjemby.
– Det er ikke ofte jeg leser bøker med handlingen lagt til Tromsø, og jeg ble veldig begeistret for måten hun vever historien om miljøterapeuten T og hennes omsorg og til dels grenseoverskridende kjærlighet for sine psykiatriske klienter sammen med bombingen og forliset av krigsskipet Tirpitz.
