"Kjære ministre Jaffery og Nessa Nordtun: fortell forlagene at det lønner seg å selge oss lydbøkene billigere", skriver barne- og ungdomsbibliotekar Hilde Sjølset.
Folkebibliotekene sluttet for en stund siden å tilby nye lydbøker. Dette var fordi de ikke lenger fantes som fysiske enheter. Etter hvert har det blitt mulig å strømme til en høy pris eller låne digitalt. Som ansatt på et folkebibliotek lurer jeg på: hva slags konsekvenser får dette? Flere, men her skal jeg ta for meg tre. Lytter dere, ministre Jaffery og Nessa Nordtun?
1: Pris. Eller: Fra 0 til 4800 uten lyden av en jetmotor
En alenemor jeg kjenner må abonnere på to strømmetjenester for å ha tilgang til det hun og datteren vil høre på. Fra å koste 0,- kroner (gjennom biblioteket) koster lyttingen nå 4800,- kroner (gjennom to strømmetjenester) i året, og pengene strekker naturligvis ikke til. Løsningen blir å tegne et abonnement for én måned av gangen, for eksempel når jentungen maser som verst rett før jul.
Ifølge SSB leste en tredjedel av fjorårets åttendeklassinger på nivå 1 og 2, der 5 var det beste nivået. Disse åttendeklassingene har et like stort behov for god litteratur som andre i samfunnet, kanskje større. For å være relevante for dem må vi gi dem lydbøkene de vil ha. Jeg tror på lydboka som bro over til det skrevne ord. Skal vi overlate denne tilgangen til foreldre med god råd?
Samtidig som folk nå ønsker seg bok på lyd i sine travle liv er dagens prismodell veldig krevende for oss som skal kjøpe inn og forvalte gratis kulturarv til befolkningen. Tenk deg en forlagssjef mellom produktet på den ene siden og omsetningen på den andre. Finnes det et bra bilde på dette? Vel, som Jens Bjørneboe sa en gang: sultnere bukk er ikke satt til å passe noen havresekk.
Jeg mener at vi på folkebibliotekene bør bestemme hva slags havre det skal være i sekken, og passe den selv. Altså: vi vil selv bestemme hva slags innhold vi skal tilby folk. I dag må bibliotekene i prinsippet leie lydfiler. Vi beholder ikke det vi kjøper. Etter bare seks lyttinger må vi kjøpe lydboka igjen. Vi har ikke råd til det! Bukken, eller forlagssjefen, da, bestemmer at den skal bli så mett at den ikke klarer å gå. Det blir på bekostning av en samfunnsinstitusjon med gratisprinsipp og uten store budsjetter.
Halvparten av lydboklånene i bibliotekenes bok-app Bookbites gjøres av folk som lytter på mindre enn 10 % av lydboka. Likevel må bibliotekene betale full pris for lydbøkene som blir lastet ned og ikke lyttet til. Dette gjelder ikke for nedlasting av e-bøker. Leverer man en nedlastet bok tilbake uten å ha lest den må ikke biblioteket betale for lånet. Jeg mener at det samme prinsippet må gjelde for nedlasting av lydbøker.
2: Tilgang for alle. Eller: Hva med de trette, de fattige, de som lengter etter å puste fritt…helt gratis?
Frihetsstatuen utenfor New York er et sterkt symbol som ikke helt korresponderer med et norsk folkebibliotek. Men nå for tiden kan vi være åpnere enn en gjennomsnittlig amerikansk grenseovergang, vil jeg tro. Bibliotekene er naturligvis spesielt opptatt av de som ikke har råd til å kjøpe alt de lytter til eller leser. Vi trenger å ha det tilbudet som faktisk eksisterer. Vi trenger å være relevante og aktuelle, det står i Lov om folkebibliotek. Forlagene har ingenting å tape og alt å vinne på å hjelpe oss med dette. De fleste vil nemlig fortsette å abonnere på dyre strømmeløsninger fordi det er så veldig praktisk og enkelt. De andre, de med dårlig råd, elevene, gamle med svekket syn, alle som trenger det mest, bør få tilgang gjennom bibliotekene. Og hvordan skal de få det? Jo, gjennom at biblioteks-app’ene tilbyr de nye lydbøkene i et godt, men ikke veldig stort antall. Gjennom at lydbokfilene prises lavt nok til at bibliotekene kan kjøpe dem. Eller leie dem for mer enn seks utlån om gangen.
3: Markedsmakt. Eller: Ingen kan selge oss det de ikke vil vi skal ha
Tidlig sommeren 2024 publiserte Kulturdepartementet en utredning om digitale utlån fra folkebibliotek, blant annet på regjeringens nettsider. Professor Torger Kielland hadde fått i oppdrag å finne ut om det var mulig å ha «nasjonale bestemmelser om digitalt utlån». Kielland slår fast at rettighetshaver, som oftest forlag, har enerett til «om og hvordan» de vil disponere over verket. Man kan altså ikke tvinge forlag til noe som helst. Heller ikke til å selge oss noe de ikke vil vi skal ha.
Er det riktig at forlagene både aler opp geiter, dyrker havren og sørger for fordelingen av korn og kjøtt på den litterære bondegården? Med usunt bondevett hevder forlagene at en lydbok bare er formidling av det egentlige produktet. Den nye bokloven, som tredde og trer i kraft 1.1.24 og 1.1.25, skal ikke gjelde for lydbøker. Forlagene vil ikke hjelpe oss å følge bibliotekloven og «legge til rette for bredde, mangfold og kvalitet i litteraturen som utgis i Norge, og å sikre at alle i landet har god tilgang til denne litteraturen». Bukken får passe på havresekken, og det synes dere er greit, dere i departementene?
Kjære ministre Jaffery og Nessa Nordtun: fortell forlagene at det lønner seg å selge oss lydbøkene billigere. Vi garanterer høyere, ikke lavere inntekt. Folk som ikke svinger seg i den digitale dansen til enhver tid har bruk for produktene deres. Danseskoene står klare hos oss.
Kjære forlag! Bibliotekene ønsker å forbli deres viktigste kunder!
