BOKETTERSYNET: Hun ville prøve å fordele Toni Morrisons roman ut i skrivingen med sitt første romanforsøk. Men Ingeborg Arvola mener likevel det er lesning og leseropplevelser som er viktig, ikke hvilke bøker man leser.
Hvilke bøker er det som virkelig har betydd noe for norske forfattere? Det har Bok365 forsøkt å ta et dypdykk i. Og la det være sagt med en gang: Vårt nye tilskudd til spalte-floraen er heftig inspirert av en utmerket tilsvarende spalte i The Guardian.
Denne uka har vi spurt forfatter Ingeborg Arvola. Hun er aktuell med romanen Kniven i ilden, som er første bok i en trilogi. VGs Guri Hjeltnes omtaler den som et «storslagent epos».
Boken jeg leser nå:
– Jeg leser mye forskjellig, ofte flere bøker på en gang. Nå leser jeg f. eks gamle eksemplarer av tidsskriftet Ottar, som research på 1850-1900 årene i Finnmark, på jakt etter beskrivelser av håndverkstradisjoner og lignende. Romanen jeg leser er Mitt menneske av Herbjørg Wassmo. Vi leser hverandres bøker! Hvor stas er ikke det?! Etterhvert skal vi samtale om den nordnorske romanen og sterke kvinneskikkelser, og det gleder jeg meg til.
Boken som forandret livet mitt:
– Det er veldig vanskelig å svare på hvilken bok som forandret livet mitt. Jeg får lyst å svare alle. Eller ingen. En bok vi leste høyt da jeg var liten, var Flukten til Watership. Jeg lurer på om den gjorde meg til humanist.
Boken jeg skulle ønske jeg hadde skrevet:
– Boken Edgar Mints mirakuløse liv gjorde meg til stor fan av Brady Udall, den er sprø og sår og dyp og lett, alt på en gang (hovedpersonen får blant annet hodet sitt overkjørt av postmannen). Jeg har lest noveller av ham på engelsk, som jeg også likte. Så skuffet han voldsomt med siste utgivelse. Jeg tror han skuffet seg selv også. Huff.
Boken som har påvirket min skriving og mitt forfatterskap mest:
– Jeg kunne nok nevnt noe av Margaret Atwood, men helt konkret er Elskede av Toni Morrison veldig viktig for meg. Jeg tror jeg prøvde å absorbere hennes tekst og fordele den ut i min skriving idet jeg strevde med mine første romanforsøk. Det var en anmelder som viste til nettopp Elskede da debutboken min Korellhuset ble utgitt. Det er et veldig viktig steg i et forfatterskap, det å bli utgitt, og jeg vet ikke hvordan det ville blitt om jeg ikke en dag tilfeldigvis åpnet nettopp den boka.
Boken som betød mest for meg da jeg var liten:
– Jeg kommer aldri utenom Ringenes Herre av J.R.R. Tolkien. Det er favorittboken min. Foreldrene mine leste den høyt til meg. Siden leste jeg den selv. Igjen og igjen. Som familie har vi holdt på tradisjonen og lest den for min voksne stesønn, da han var liten, siden for vår halvvoksne sønn da han var liten, og nå er har vi akkurat lest ferdig kapittelet der Frodo og Sam tar følge med Gollum mot en hemmelig vei inn i Mordor, for vår yngste sønn, og jeg gleder meg til å lese videre.
Boken jeg synes er mest undervurdert:
– Alle har hørt om Doris Lessing, og mange har lest henne, men hvor mange er klar over at hun skrev brilliant science fiction? Argos-serien hennes er uovertruffen. Det er vanskelig å beskrive hvor god den er, og det nytter ikke å bare lese første bok Shikasta, den er faktisk litt tung både i form og innhold, så man må lese flere. Det handler om menneskeheten. Det handler om å være menneske. Det handler om de store tingene. Jeg skjønner ikke hvordan hun har fått det til. Det er en stor åpen himmel over tankene man får av å lese Argos-serien.
Den siste boken som fikk meg til å gråte:
– Da jeg leste Musikk for folk i trøbbel av Ingelin Westeren, ble jeg stadig vekk rørt av beskrivelsene av folk som har lite, og som er bosatt i Groruddalen. Det er tematikk jeg er veldig opptatt av. Mora til hovedpersonen Ida er en forelder som har lite å by på, og det med å være glad i noen som har rus-problemer, og det med å sette ned foten og si nei, når man ikke egentlig orker å si nei til noen man er glad i, fikk tårene til å trille.
Den siste boken som fikk meg til å le:
– Jeg har samlet sammen noveller for å anbefale for forfatterstudentene i Tromsø, og i den forbindelse kikket jeg i flere korttekst-samlinger som jeg har i bokhylla forbi jeg er glad i dem. Da jeg åpnet Knakk! av Daniil Kharms, brøt jeg ut i høy latter: «Det var en gang en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører. Hår hadde han heller ikke, så rødhåret var en sannhet med modifikasjoner.» Sånn åpner denne samlingen, og det er mye, mye mer å glede seg over i Knakk!
– Boken jeg skammer meg over å ikke ha lest:
Jeg skammer meg ikke over bøker jeg ikke har lest. Tvert imot har jeg forfektet retten til å like de bøkene man liker. Det er lesning og leseropplevelser som er viktig, ikke hvilke bøker vi leser. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten hestebøkene jeg leste om og om igjen som barn, eller Raija-serien til Bente Pedersen. Så vet jeg jo både da og nå, at f.eks bøkene til Tove Janson treffer meg på flere og sterkere måter. Min nesten-voksne sønn oppdaget «litteraturen» for en stund siden. Han leser Dostojevski og Hamsun, og det får meg til å sprekke av stolthet, men når han i den anledning sa: Det fins faktisk mer enn hobbiter, mamma, med sin ungdommelige snusfornuft, himlet jeg med øynene. Å ja? Som om jeg bare leser om hobbiter?! Jeg er altlesende.
Boken om mitt liv – tittel:
– Kråketær
