Få er mer våkne lesere enn forfatterne selv. Hva har vært årets leseopplevelse for Helene Flood, Jan Kjærstad, Hege Ulstein, Trond Viggo Torgersen og et dusin andre forfattere?
Gjennom desember har Bok365-leserne kunnet åpne kalenderluker, hvor vi har hatt en førjulsprat med flere forfattere. Et av spørsmålene har vært: «Hvilken bok har vært årets store leseopplevelse for deg?» For ordens skyld: Dette er favorittene blant bøkene forfatterne har lest i år, de er ikke nødvendigvis utgitt i 2021. anskje noen tips å hente for deg som skal bytte inn en ekstra Linn Ullmann eller en overskudds-Raja?
Helene Flood:
– Jeg har lest mye om grenser og ansvar for grenser i år, og nevner i fleng: Vanessa Springolas Samtykket, Linn Ullmanns Jente, 1983 og Kjersti Halvorsens Ida tar ansvar.
Trond Viggo Torgersen:
– Abid Radjas livsfortelling (Min skyld). Derfor var det en ekstra flott opplevelse og ha både ham og kona Nadia som gjester i en søndagssending.
Simen Sætre:
– Da jeg og Kjetil Østli jobbet med Den nye fisken, satte jeg mål om å lese alle bøker som noensinne er kommet ut om lakseoppdrett. Det tok sin tid. Ellers har jeg lest mange essays, spesielt av Susan Sontag og fra essayserien til Fitzcarraldo Editions. En stor opplevelse var Herrene i skogen av Kerstin Ekman, den begynner tregt men blir full av liv. To bøker var spesielle for meg: Vi er fem av Matias Faldbakken og Mjøsa rundt med mor av Bjørn Hatterud. Disse forfatterne er på samme alder som meg, og vokst opp omtrent samme sted, og det var en ny opplevelse å få min egen oppvekst, miljøer og steder, beskrevet i litteratur.
Hege Ulstein:
– Ekko av Lena Lindgren. Fortjent Brageprisvinner. Et komplett, svært velskrevet og dypt innsiktsfullt essay om algoritmer og begjær. Hun berører både de teknologiske, filosofiske og psykologiske sidene ved temaet, og hun gjør det med eleganse og klokskap.
Jan Kjærstad:
– Den danske romanen Kvinden der samlede verden av Eva Tind, basert på zoologen Marie Hammers liv (1907-2002). Nytelsesfullt kvessende, både formmessig og innholdsmessig.
Hanne Ørstavik:
– Ali Smith, alt jeg har lest, noveller og årstids-bøkene Høst og Vinter, er nå underveis i Vår.
Arne Vestbø:
– Det er vanskelig å velge. Men jeg må nesten nevne Abid Rajas Min skyld, en åpen og brutalt ærlig bok som kommer til å sitte i meg lenge. Fra skjønnlitteraturens verden går jeg til en oversettelse: George Saunders Lincoln i Bardo, mesterlig oversatt av Preben Jordal. Et veldig fascinerende verk.
Marta Breen:
– I sommer hygget jeg meg stort med boka Et åbent øyeblik av danske Pernille Ipsen, som handlet om hvordan det var å vokse opp i et lesbisk kollektiv med syv «mødre» på 1970-tallet.
Joakim Kjørsvik:
– Endre Ruset og Harry Mans Deretter. En diktsyklus om ofrene på Utøya, skrevet med varhet og innsikt i sorgen og savnet og livet etterpå.
Randi Fuglehaug:
– Jeg må si Morgenstjernen. Var litt sent på ballen på denne, mest fordi jeg var skeptisk til å følge ni karakterer i en bok, men etter noen år med Knausgård-fri var det helt utrolig fint å hengi seg til hverdagsskildringsmesteren igjen. Ønsker meg Ulvene fra evighetens skog – boka med, som noen påpekte, årets mest Harry Potter-aktige tittel – til jul, selv om jeg er veldig skuffa over at karakterene fra forrige bok ikke er med.
Erlend Skjetne:
– Eg måtte gå inn i bibliotekshistorikken min for å hugse attende til januar. Sigeren blir delt mellom Primo Levis De druknede og bergede, omsett til norsk ved Birgit Owe Svihus, og Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg, i omsetjing ved Kari og Kjell Risvik. Sjokkerande bra, båe to.
Adele Jaun:
– Farvel hav av Dougal Robertson. En sann historie skrevet i 1973, som handler om en hel familie som var ute på havet da seilbåten deres sank. En bok jeg virkelig ikke klarte å legge fra meg!
Tor Åge Bringsværd:
– Kjersti Anfinnsens Øyeblikk for evigheten.
Helene Guåker:
– Har nylig lest Jeg fant en måne i navlen av Ninni Nyhus, den likte jeg veldig godt! Og Johanne Engelund Tjøsvolds Betyr ikke lenger så mye å bety noe for dere, men hun er venninna mi, så jeg er ikke objektiv. Men boka er strålende og bør leses av alle, lell.
Bjørn Sortland:
– Verden på vippepunktet av Dag O. Hessen.
Hilde Østby:
– Du kan ikke spørre meg hvilken. Du må spørre hvilke! Ekko av Lena Lindgren, selvfølgelig, og Morslinjer av Madeleine Schulz, om vold gjennom generasjoner. Og endelig fikk jeg lest Vi puster fortsatt av Yohan Shanmugaratnam, et lite mesterverk om rasisme. Og Hilde K. Kvalvaags Djuphavsslettene var dypt opprørende, jeg klarte ikke å legge boka fra meg før jeg kom til enden, den beskriver en uutholdelig sorg. Jeg skriver en bok om ensomhet nå, og i forbindelse med den har jeg lest utrolig mye forskning: den aller viktigste boka om ensomhet heter Loneliness, av forskeren John Cacioppo – skrevet i samarbeid med William Patrick. Også er det Anne Bitsch-boka Brorskapet, og nå leste jeg nettopp romanen Fiskehuset av Stein Torleif Bjella, og den var så nydelig og skakk og fin og morsom og rørende! Og jeg leser jo mine venner: Kjersti Bjørkmo, Anna Fiske og Maja Lunde, alltid, hvert år. Og i sommer leste jeg Matilda Gustavssons Klubben, om Metoo-skandalen i Svenska Akademien. Den er skrevet nærmest som en detektivhistorie, suveren bok – alle burde lese den, og det passer jo fint nå, når Nobelprisen i litteratur deles ut. Jeg fikk litt mindre lyst på den prisen etter å ha lest den boka. Hvis de gir den til meg, skal jeg si nei. Eller i hvert fall si «jeg skal tenke på det» og la dem vente tre dager før jeg sier ja.
