ANMELDT: Hva skjer når vi slutter å gå rundt enebærbusken? I «Så gjør vi så» lar Helga Flatland tre liv vikle seg inn i korpsmiljø, dugnader og selvbedrag. Med skarp humor, presise observasjoner og varme klarer hun å si noe universelt gjennom det tilsynelatende trivielle.
I sin åttende roman, Så gjør vi så, byr Helga Flatland på de presise skildringene av mellommenneskelige relasjoner som har blitt hennes varemerke. Når hun pakker det hele elegant inn i særdeles slagkraftig humor, er hun enda mer treffsikker enn tidligere – og understreker sin posisjon som en av landets fremste romanforfattere.
Et lite liv med store spenninger
I Så gjør vi så danner Skien Uavhengige Musikkorps rammen rundt historiene om Ebba, Birgitte og Anton.
Helga Flatland:
Så gjør vi så
Aschehoug
271 sider
Ebba grunnla korpset og dirigerer det med fast hånd – når Ebba snakker, lytter folk. Men ikke kall henne ildsjel; dugnad er en selvfølge når fellesskapet betyr alt. Hun forsøker å holde både korpset og familien samlet, men grensene mellom ansvar, behov og selvbilde er i ferd med å løses opp.
Birgitte blir blank i øynene av tanken på å bli kalt ildsjel. Først var hun i korpset for barna, så fordi selveste dirigent Ebba en gang sa: Vi kunne trengt noen flere ressurspersoner. Siden har hun vært deres stolte altmuligkvinne. Hun har alltid vært enormt pen, men er i ferd med å miste skjønnheten hun alltid har støttet seg til. Forfallet skildres nådeløst, men med varme. Forfengeligheten er vond å lese – den rommer frykten for å miste det vi bygger selvbildet på, men ikke kan kontrollere.
Anton, Ebbas surmagede eks-svigersønn, kan ikke fordra korps. Likevel er han motvillig involvert på grunn av sønnene, to entusiastiske hornspillere uten gehør. Han går i sinnemestringsterapi fordi ekskona Anette krever det, og samværet med barna avhenger av det. Han mislikte Ebba umiddelbart: Hun var selvfornøyd og selvhevdende, lirte av seg den ene selvfølgeligheten etter den andre, med en inderlighet som om hun annonserte noe banebrytende hver gang hun åpnet munnen. Ebba har derimot alltid likt Anton, også etter skilsmissen. Det gir relasjonen deres en ubalanse som henger i lufta – et uløst bånd som verken bekreftes eller brytes, men får leve i mellomrommene.
Å la karakterene være uspiselige, men aldri uforståelige, er et av Flatland beste trekk. Det handler ikke om å like dem, men å kjenne dem igjen. Når Ebba er lei av at barna tror hun lever og ånder for å passe barnebarna, spiller hun på spenningen mellom plikt og omsorg. Flatland skildrer kjærlighetens kompleksitet, også den til egne barn, med en empati som gjør Så gjør vi så til en usedvanlig treffsikker bok.
Selvbedraget står for fall
Boken har en aktiv tredjepersonsforteller, som tilføyer, spekulerer og avslører det karakterene ville tenkt, hvis de var ærlige med seg selv. De skrelles ned til selvbedraget ligger i en haug ved siden av. Folk er jo faktisk bare folk, tenker jeg. Det slår meg fort at det er noe Birgitte kunne sagt med den største oppriktighet, en klisjé Ebba ville himlet med øynene over, og som ville provosert Anton enormt, for det er da en forbanna åpenbar ting å si.
Flatland har en egen evne til å si noe universelt gjennom det tilsynelatende trivielle, uten å bli verken pompøs eller sentimental. Det er nettopp dét som løfter Så gjør vi så fra å være en svært god roman til å bli en eksepsjonell.
Den tørre, sarkastiske humoren kan minne om Nina Lykke. Ikke fordi Flatland nødvendigvis forsøker å være morsom, men fordi observasjonene er så presise at det bikker over i det komiske. Hun lar karakterenes selvhøytidelighet sprekke i små, avslørende øyeblikk, og skildrer det hverdagslige ubehaget med stilsikker autoritet.
Flatland synliggjør hvordan makt stadig forskyves – mellom de tre, og i møte med ektefeller, barn og barnebarn – og hvordan makt og avmakt avhenger av blikket som ser og hvem som får komme til. Det gir en dypere forståelse for hva som leder frem til uheldige utsagn og utilgivelige handlinger, og en nærmest uventet empati med karakterene som begår dem.
Alt du elsker (og hater) med dugnad
Korpsmiljøet utløser humor og ubehag. Alle som har opplevd et oppløp til 17. mai vet at meningene om korps er sterke og splittede. Slik er det også for karakterene. Deres betraktninger og involvering gir grobunn for mange av romanens skarpeste relasjonsobservasjoner. Denne boka passer både for dem som elsker korps og dem som går med hørselsvern i mai.
Korpsets årshjul gir hverdagslivet i Skien en gjenkjennelig rytme. Øvinger, loppemarked, foreldredeltakelse, dugnad og årets høydepunkt: utenlandsturen til Danmark. Det er nettopp under dugnaden at historien starter. Stram økonomi gjør at korpset må bytte lokaler, og valget faller på et forfalt bedehus. Like ved reises et datalagringssenter for Google – et tema som opptar både karakterene og folk i virkelighetens Skien. Forhåpentligvis med andre utfall enn i romanen.
Tittelen virker å peke mot barnesangen Så går vi rundt en enebærbusk, hvor dagene ruller forutsigbart rundt i en sirkel, slik karakterene drives av nedarvede mønstre og tause normer. Det er i brytningene mot disse normene vi møter våre helter. Jeg tillater meg å spinne videre på barnesanganalogien og påstå at det som undersøkes, er hva som skjer når vi slutter å gå rundt enebærbusken.
MAREN DAHL KELLER
